Šládja: 
Artihkal
Almmuhanjahki: 
2014
Kategoriija: 
Ealáhus
Čállit: 
Else Grete Broderstad
Einar Eythòrsson

I denne artikkelen ser vi på utviklingen i kyst- og fjordfisket i kommuner med sjøsamisk befolkning i Finnmark og Nord-Troms ut ifra Fiskeridirektoratets statistikk over fangster og antall mindre fiskefartøyer og SSBs statistikk over antall fiskere etter kommune. For Finnmark og Nord-Troms sett under ett er det en klar nedadgående trend i antall fiskebåter under 11 meter og antall fiskere (både gruppe I og gruppe II) i de fleste kystkommuner. Nedgangen er særlig tydelig i perioden etter 2000. Et unntak fra dette generelle bildet er fiskeriene i «kongekrabbeområdet»; fjordkommuner øst for Nordkapp. Der har antall båter under 11 meter, antall fiskere og fangstverdi, både når det gjelder kongekrabbe og torsk, økt i tiden etter 2008. Utviklingen i Øst-Finnmark viser at fjordfiske fortsatt kan framstå som et attraktivt yrkesvalg og en livskraftig næring hvis rammebetingelsene legges til rette. Samtidig viser tallene for Finnmark og Nord-Troms sett under ett at utviklingen i småskalafisket har vært urovekkende negativ over lengre tid. Løsningen er etter vårt syn ikke å innføre strukturkvoter for de minste båtene, som ytterligere vil redusere denne flåtegruppen og fjerne fiskerettigheter fra lokalsamfunnene i fjordene. Den største utfordringen med tanke på å styrke grunnlaget for bosettingen i de sjøsamiske fjordområdene er derimot å løse mottaksproblemene, slik at småskalafiskerne har sikre og forutsigbare leveringsmuligheter i sine nærområder.

Šládja: 
Full rapport
Almmuhanjahki: 
2014
Čállit: 
Sigrid Skålnes
Gunnar Claus
Jan Åge Riseth
Else Grete Broderstad
Einar Eythòrsson

Korleis kommunane innanfor STN-området nord for Saltfjellet utviklar seg med tanke på sysselsetting og befolkning er tema for den første artikkelen. Åra som blir vektlagde er først og fremst frå 2003-2013. Heile dette området har opplevd befolkningsnedgang desse åra. Nedgangen har vore langt større i fjord- og kystkommunar enn i innlandskommunar. I same tidsrommet har store deler av området likevel opplevd sysselsettingsauke. Innslaget av arbeidspendling ut frå kommunane er varierande, og høgt for kommunar nær større bysentra. I underkant av halvparten av dei sysselsette innanfor STN-området er sysselsette innanfor offentleg sektor, og det har vore større auke i sysselsetjing innan offentleg enn privat sektor i perioden. Helse- og sosialtenester utgjer først og fremst den store gruppa innanfor offentlege arbeidsplassar, og ei gruppe som sysselset eit aukande tal arbeidstakarar år for år. Dette gjeld for alle dei seks regionane innanfor STN-området. For andre deler av offentleg sektor, som undervisning og offentleg administrasjon har det vore ei klar nedbygging det siste tiåret, dels knytt til nedbygging av kommunal sektor på grunn av redusert folketal, og dels knytt til nedbygginga av forsvaret. Den generelle nedbygginga av statleg forvaltning verkar sterkare enn det som har vore av oppbygging av offentleg forvaltning, og då først og fremst av samisk forvaltning. Innan privat sektor viser utviklinga samla sett negative tal både for fiske, industri, landbruk og reindrift, sjølv om det har vore vekst i nokre få deler av STN-område. Befolkningsutviklinga har vore negativ i heile perioden, og vekst er framover avhengig av innvandring. Kommunar med størst innvandring og minst avstand til større og varierte arbeidsmarknader enn i sjølve kommunen er truleg dei som vil klara seg best i åra framover.

Den andre artikkelen viser at sysselsettingen i STN-områdene fordeler seg ulikt annerledes enn sysselsettingen ellers i landet. Vi har her forsøkt å vise særtrekk i STN-området ved å fordele sysselsetting etter næring, kjønn, alder, utdanning og ulike andre kriterier. Hovedtrekkene er at sysselsettingsprosenten i STN-området er lavere enn landsgjennomsnittet, men varierer. Den lå over landsgjennomsnittet for eldre personer i STN-området, og markant lavere for yngre grupper i befolkningen. Det var en høyere andel i STN-området som jobbet i primærnæringene, og andelen med høyere utdanning var lavere enn landsgjennomsnittet.

Fordelt på de ulike områdene innenfor Norge nord for Saltfjellet, ser man at det var store variasjoner i de ulike variablene, og STN-delområdene viser ikke entydige tendenser.

Den tredje artikkelen gir en næringsøkonomisk oversikt over reindrifta i Norge og knytter denne både til naturgeografi og rettshistoriske forhold. Den presenterer et meget mangfoldig bilde fra sør til nordøst. Tamreinlaga i det sentrale Sør-Norge har ei lang historie og er påvirka av å ha hatt sørsamiske gjetere som læremestre. Disse reindriftene har den høyeste produktiviteten av all reindrift i Norge med høyt slakteuttak, høy produktivitet og stabil og god økonomi.

Sørsamisk reindrift sør for Stjørdalen har ei meget vanskelig historie da politiske tilbakeslag fikk spesielt sterke konsekvenser her. Reindrifta i Trollheimen mistet alle rettigheter. Dette ble bekreftet av Høyesterett så sent som i 1981. Landbruksdepartementet og Stortinget sikra framtida for denne reindrifta gjennom en ny lov i 1984. Reindriftssamene i Røros-området har vært utsatt for hardt press fra det ekspanderende bondesamfunnet og myndighetene. Det var verst omkring forrige århundreskifte, da urimelige erstatninger for påstått skade på jordbruket ruinerte mange reindriftssamer. I etterkrigstida og spesielt fra 1970-tallet av har reindriftssamene i dette området skapt ei ny og mer produktiv reindrift, men har fortsatt måttet slåss for sine rettigheter mot både bønder og rettsvesen som har vært påvirket av gamle holdninger. Reineierne vant endelig fram med full aksept for sine rettigheter i en høyesterettsdom fra 2001, men har spesielt det siste tiåret måttet tåle nedgang i den høye produktiviteten på grunn av økte rovdyrstammer.

Reindrifta i Nord-Trøndelag var også med på produktivitetsrevolusjonen på 1980-tallet, men har siden tidlig på 1990-tallet i stadig sterkere grad fått føle konsekvensene av den nye rovdyrpolitikken. Tapsprosenten har gradvis vært økende, og både slakteuttak og produktivitet har blitt redusert fra et høyt til et middels nivå. Nordland og Troms reindriftsområder er begge preget av at grenseoppgjøret mellom Norge og Sverige i 1751 førte til at Norge fikk overskudd på sommerbeiter, mens Sverige fikk overskudd på vinterbeiter. Da nasjonalistiske ideologier slo inn fra midten og slutten av 1800-tallet, førte dette til sterk kontroll av reindrifta for å fremme jordbrukets ekspansjon og også til tiltakende utestenging av svenske reindriftssamer, fra og med 1923, blant annet fra øyene i Troms. Norge og Sverige er for tida uten en gyldig konvensjon, og det kan stilles spørsmål ved om Norges ensidige forlengelse av 1972-kovensjonen i 2005 er gyldig.

Store deler av reindrifta i Finnmark er i ubalanse. Unntaket er Polmak/Varanger, som har gjennomført produktivitetsrevolusjonen og går med godt overskudd. Reintallet i Karasjok og de ti indre distriktene i Kautokeino har i løpet av de siste 30 årene beveget seg mellom historiske topper og bunner som fortsatt er høyere enn de gamle nivåene. Beiteutnyttinga på Finnmarksvidda er derfor langt mer intens enn tidligere. Myndighetenes overvåkingsprogram dokumenterer at gjenveksten av lav på Finnmarksvidda er langt bedre enn forventet. Ny vekst i reintallet på 2000-tallet medfører likevel at beitetilstanden igjen er under rask forverring.

Etter krav fra NRL, utredning og dialog fikk man en ny reindriftslov i 2007. Foruten bærekraft fokuserer denne loven reindriftas egne institusjoner og prosesser, men har unntaksbestemmelser som gir sentrale myndigheter muligheter til å overstyre reindriftsorganene. Myndighetene har nå brukt dette til å sette i gang tvangsprosesser for å få til reintallsreduksjon. Det er grunn til å frykte at disse tiltakene vil fungere som en avsporing og heller bremse enn fremme næringas egne nødvendige prosesser.

Fellesressursforskninga sine resultater er entydige: Det er ressursbrukerne selv som må ta ansvaret for å løse sine egne problemer. Myndighetenes rolle må være å støtte opp om prosesser som bygger institusjoner og løser problemer.

Den fjerde artikkelen viser at det for Finnmark og Nord-Troms sett under ett er en klar nedadgående trend i antall fiskebåter under 11 meter og antall fiskere (både gruppe I og gruppe II) i de fleste kystkommuner. Nedgangen er særlig tydelig i perioden etter 2000. Et unntak fra dette generelle bildet er fiskeriene i «kongekrabbeområdet»; fjordkommuner øst for Nordkapp. Der har antall båter under 11 meter, antall fiskere og fangstverdi, både når det gjelder kongekrabbe og torsk, økt i tiden etter 2008. Utviklingen i Øst-Finnmark viser at fjordfiske fortsatt kan framstå som et attraktivt yrkesvalg og en livskraftig næring hvis rammebetingelsene legges til rette. Samtidig viser tallene for Finnmark og Nord-Troms sett under ett at utviklingen i småskalafisket har vært urovekkende negativ over lengre tid. Løsningen er ikke å innføre strukturkvoter for de minste båtene, som ytterligere vil redusere denne flåtegruppen og fjerne fiskerettigheter fra lokalsamfunnene i fjordene. Den største utfordringen med tanke på å styrke grunnlaget for bosettingen i de sjøsamiske fjordområdene er derimot å løse mottaksproblemene, slik at småskalafiskerne har sikre og forutsigbare leveringsmuligheter i sine nærområder.

 

Šládja: 
Full rapport
Almmuhanjahki: 
2011
Čállit: 
Jon Todal
Ole-Bjørn Fossbakk
Ann Ragnhild Broderstad
Else Grete Broderstad
Yngve Johansen
Svanhild Andersen
Torunn Pettersen
Magritt Brustad
Øivind Rustad

Den tydelegaste og mest alvorlege tendensen i statistikken for samisk språk i barnehage og skule for skuleåret 2010/11 er nedgangen i talet på elevar som vel samisk som andrespråk i grunnskulen. Dette talet heldt fram med å gå ned dette skuleåret, slik det har gjort kvart år dei siste fem åra. Faget samisk som andrespråk har no mista 38 % av grunnskuleelevane sine sidan 2006. I nordsamisk som andrespråk har talet på elevar gått ned med heile 40 % sidan 2006.

Naturbruk er sentralt i samisk kultur og samfunn. Samiske primærnæringer har særlige utfordringer knyttet til tap av beitedyr til rovdyr. Det store tapet av både rein og sau på beite oppfattes for mange som så problematisk at de vurderer å legge ned brukene sine. Mange opplever at rovviltforvaltningen tar parti i en rovdyrpolitikk som favoriserer rovdyrstammen. Dette kommer for en stor del av at tiltakene som foreslås for å hindre konflikt, oppleves som lite realistiske. For mange framstår økt uttak av rovdyr som den eneste effektive løsningen. Forvaltningen på sin side ønsker å framstå som troverdig, og det satses mye på å øke kunnskapsgrunnlaget gjennom forskning og overvåking av rovdyrbestanden.

Finnmarkseiendommen er et nytt regionalt forvaltningsorgan. De første årene viser at Finnmarkseiendommen må finansiere driften gjennom egne inntekter, mens staten tidligere bidro til å forvalte området. De største inntektene kommer fra gebyrer for festekontrakter og salg av mineraler. Lokale forvaltningsorganisa- sjoner har fått økt forvaltningsavgift til Finnmarkseiendommen, samt at de må bekoste laksetrapper og lignende over eget budsjett.

Rypefangsten har gått kraftig ned de siste årene, trolig som følge av nedgang i smågnagerbestanden og høyt jaktpress over tid i mange områder. Finnmark er størst på sjølaksefiske på landsbasis, og dette utgjør fremdeles en viktig nærings- inntekt for mange.

Kapitlet gjør et dypdykk i den samiskrelaterte doktorgradsproduksjonen ved Universitetet i Tromsø, fordi dette er den forsknings- og utdanningsinstitusjonen i landet som er størst i omfang og bredde når det gjelder samiskrelatert forskning.

3

Gjennomgangen viser en bred interesse for samiskrelatert forskning. Selv om det faktiske antall samiskrelaterte doktorgrader er mange ganger lavere enn det totale antall, har den samiskrelaterte doktorgradsproduksjonen pr. femårsperiode 1990– 2009 hatt godt og vel samme økning som den totale økningen ved universitetet. Samtidig har noen fagområder i undersøkelsesperioden lyktes bedre enn andre når det gjelder å få gjennomført doktorgradsprosjekter. Årsakene kan være mange og sammensatt. Biologi/fysiologi, medisin og helseforskning, historie og arkeologi er de fire største fagområdene når det gjelder samiskrelatert doktorgradsproduksjon. Selv om det er et klart større antall doktorgrader totalt sett blant naturvitere og medisinere enn tilfellet er blant humanister, samfunnsvitere og jurister, er det verdt å merke seg at den samiskrelaterte produksjonen innenfor fagene rettsvitenskap og humaniora utgjør henholdsvis 25 % og 21 % av den relevante totalandelen for disse fagene. Dette kan ses i sammenheng med at historie, arkeologi og rettsvitenskap er fagfelt som har påtatt seg et særlig ansvar for samisk forskning, der langvarig satsning i form av eksplisitte strategier og personellmessig oppbygging har gitt resultater. Ved fagmiljøene i samisk språkvitenskap, språk og litteraturvitenskap og samisk språkteknologi er rekrutteringssituasjonen en annen enn ved andre fagområder. Her er det særlig viktig å arbeide med forskerrekruttering og tilrettelegging for å sikre flere doktorgradsarbeider. Som grunnlag for planlegging, nye satsninger og prioriteringer bør det utarbeides jevnlige oversikter/analyser over den samiskrelaterte doktorgradsproduksjonen både for UiT, på nasjonalt plan og i en nordisk sammenheng.

På en rekke områder ser vi en skeiv kjønnsfordeling i STN-området. I disse områdene er det bare et kvinneoverskudd i årskategorien over 80 år. Sannsynligheten for å bli 75 år for 15-åringer i STN-området, basert på tall fra 2001 til 2005, er for samiske menn ca. 56 % og for kvinner ca. 80 %. I STN- området mottok ca. 5 % uføretrygd i 2004–2008, noen flere menn enn kvinner i perioden. I 2004 mottok 2,1 % av mennene og 1,2 % av kvinnene i STN-området sosialhjelp. I reindrift og jordbruk er 80 % av mennene enten siidainnehavere eller hovedbrukere, og 97 % har sitt hovedyrke i fiskeriene. Valgmanntallet hadde et lite, men klart mannsflertall ved alle sametingsvalgene som er blitt gjennomført, og ved valget i 2009 var det bare valgkretsen ”Sør-Norge” som hadde kvinneovervekt. I 2009 var det et merkbart kvinneflertall i aldersgruppen 18 og 29

4

år. I skoleåret 2010/11 var det nesten 10 % flere jenter enn gutter som hadde samisk i grunnskolen, dette gjelder samisk som første og andre språk. På videregående skole var denne forskjellen økt til nesten 12 %. I STN-området har ca. 13 % flere kvinner enn menn utdanning med tre år eller mer på høgskole/universitet. Gutter i STN-området har et større frafall enn jentene i den videregående skole, spesielt gjelder det yrkesfaglig studieretning, der nesten bare en firedel fullfører etter fem år.

Fra 2006 til 2010 har Sametingets budsjettet til kulturformål økt fra 102 millioner til 161 millioner. I denne perioden har søknadssummen tredoblet seg, og bevilgningene har økt en halv gang. Antall søknader i denne perioden har variert mellom 220 og 290. Totalt har bevilgningen til ”andre tiltak” vært størst, dette er en samlepost for samiske kulturhus, festivaler, samiske kirkesaker, samisk idrett og andre mindre prosjekter. 25 % av bevilgningene i perioden har gått til litteratur. Søknader fra institusjoner utgjør 86 % av det totale søknadsantallet. Finnmark har i perioden fått to tredeler av de bevilgede midlene til kulturformål. Perioden sett under ett synes fylkesvise søknadssummer og innvilgede tilskudd å harmonere.

Šládja: 
Artihkal
Almmuhanjahki: 
2011
Kategoriija: 
Dutkan
Čállit: 
Ann Ragnhild Broderstad
Else Grete Broderstad

Kapitlet gjør et dypdykk i den samiskrelaterte doktorgradsproduksjonen ved Universitetet i Tromsø, fordi dette er den forsknings- og utdanningsinstitusjonen i landet som er størst i omfang og bredde når det gjelder samiskrelatert forskning. Gjennomgangen viser en bred interesse for samiskrelatert forskning. Selv om det faktiske antall samiskrelaterte doktorgrader er mange ganger lavere enn det totale antall, har den samiskrelaterte doktorgradsproduksjonen pr. femårsperiode 1990–2009 hatt godt og vel samme økning som den totale økningen ved universitetet. Samtidig har noen fagområder i undersøkelsesperioden lyktes bedre enn andre når det gjelder å få gjennomført doktorgradsprosjekter. Årsakene kan være mange og sammensatt. Biologi/fysiologi, medisin og helseforskning, historie og arkeologi er de fire største fagområdene når det gjelder samiskrelatert doktorgradsproduksjon. Selv om det er et klart større antall doktorgrader totalt sett blant naturvitere og medisinere enn tilfellet er blant humanister, samfunnsvitere og jurister, er det verdt å merke seg at den samiskrelaterte produksjonen innenfor fagene rettsvitenskap og humaniora utgjør henholdsvis 25 % og 21 % av den relevante totalandelen for disse fagene. Dette kan ses i sammenheng med at historie, arkeologi og rettsvitenskap er fagfelt som har påtatt seg et særlig ansvar for samisk forskning, der langvarig satsning i form av eksplisitte strategier og personellmessig oppbygging har gitt resultater. Ved fagmiljøene i samisk språkvitenskap, språk og litteraturvitenskap og samisk språkteknologi er rekrutteringssituasjonen en annen enn ved andre fagområder. Her er det særlig viktig å arbeide med forskerrekruttering og tilrettelegging for å sikre flere doktorgradsarbeider. Som grunnlag for planlegging, nye satsninger og prioriteringer bør det utarbeides jevnlige oversikter/analyser over den samiskrelaterte doktorgradsproduksjonen både for UiT, på nasjonalt plan og i en nordisk sammenheng.