Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport inneholder en god del demografisk informasjon om de personene som har delt sine personlige historier og gitt innspill til kommisjonen. I tillegg inneholder rapporten en kvantitativ analyse av de temaene folk tok opp i de personlige historiene og i innspill til kommisjonen. Kommisjonen har også krysstabulert temaene for å se hvilke temaer som nevnes i sammenheng med hverandre. Denne informasjon er brukt i dette bokkapitlet.
De personlige historiene er en viktig del av kommisjonens rapport. Det er derfor interessant å analysere hvem informantene var, og hva de fortalte. Det totale antallet informanter var 766 personer. Blant dem fins det metadata for 522 informanter. En analyse av disse metadataene viser at det var en overvekt av kvinner som bidro. Alderssammensetningen blant informantene var svært skjev, med en klar overvekt av eldre og få deltakere fra de yngre generasjonene. I tillegg er det en klar overvekt av samer og tilsvarende få kvener og svært få skogfinner som har bidratt. Materialet viser at en stor andel av informantene har kun èn etnisk identitet (85 prosent). De er enten samer, kvener eller skogfinner, mens det er få som oppgir en fleretnisitet der de i tillegg til å være samer, kvener eller skogfinner også har en norsk identitet eller f.eks. en samisk og kvensk identitet. Informanter med bare en norsk identitet er nesten helt fraværende i materialet.
Blant de mest nevnte temaene i informantenes fortellinger er språk, oppvekst og utdanning, reindrift og vold, analysert nærmere for å se på de andre temaene disse hovedtemaene nevnes i forbindelse med. En del eksempler fra de personlige historiene er sitert for å vise de hendelsene fra virkeligheta som skjuler seg bak tallene i rapporten.
Artikkelen bygger på en analyse av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport fra 2023, et omfattende politisk og historisk dokument. Tre påstander framsettes: For det første hevdes det at Norge befinner seg i en epistemologisk-politisk krise på samepolitiske felt, preget både av manglende grunnleggende kunnskap og uenighet om kunnskapsgrunnlaget for politikk. For det andre argumenteres det for at "mangfold" i politisk språk om samer og andre minoriteter har fått en paternalistisk form, der minoriteter sees instrumentelt – både som mål og middel i samfunnsprosjekter. For det tredje koples denne nye paternalismen til kunnskapsmangelen, ved at fraværet av solide data gjør debatten mer symbolsk enn rettighetsorientert, og løsninger søkes gjennom verdiladede mangfoldsmål som i praksis kan virke umyndiggjørende på minoriteter. Artikkelen setter også den norske situasjonen inn i en internasjonal kontekst, og trekker på teorier fra Will Kymlicka og Brian Barry for å vise de prinisipielle problemene med et instrumentelt mangfoldsbegrep i minoritetspolitikken. Mens mangfold ofte løftes frem som mål og middel for demokrati og samfunnsutvikling, hevdes det at slike argumenter tenderer mot å undergrave individers rett til frie valg og likeverdig behandling.