Artikkelen bygger på en analyse av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport fra 2023, et omfattende politisk og historisk dokument. Tre påstander framsettes: For det første hevdes det at Norge befinner seg i en epistemologisk-politisk krise på samepolitiske felt, preget både av manglende grunnleggende kunnskap og uenighet om kunnskapsgrunnlaget for politikk. For det andre argumenteres det for at "mangfold" i politisk språk om samer og andre minoriteter har fått en paternalistisk form, der minoriteter sees instrumentelt – både som mål og middel i samfunnsprosjekter. For det tredje koples denne nye paternalismen til kunnskapsmangelen, ved at fraværet av solide data gjør debatten mer symbolsk enn rettighetsorientert, og løsninger søkes gjennom verdiladede mangfoldsmål som i praksis kan virke umyndiggjørende på minoriteter. Artikkelen setter også den norske situasjonen inn i en internasjonal kontekst, og trekker på teorier fra Will Kymlicka og Brian Barry for å vise de prinisipielle problemene med et instrumentelt mangfoldsbegrep i minoritetspolitikken. Mens mangfold ofte løftes frem som mål og middel for demokrati og samfunnsutvikling, hevdes det at slike argumenter tenderer mot å undergrave individers rett til frie valg og likeverdig behandling.