Type: 
Artikkel
Publikasjonsår: 
2012
Kategori: 
Befolkning
Forfatter(e): 
Ann Ragnhild Broderstad
Kjetil Sørlie

Flytting fra distrikt til byer er et kjent og voksende fenomen for svært mange distriktskommuner. De som flytter fra hjemkommunen, flytter ofte for godt, og det er ikke like vanlig at de flytter tilbake, spesielt gjelder det distriktskommuner i nord. På sikt vil fraflytting få store samfunnsmessige konsekvenser for et lite distriktssamfunn. De siste 40 årene har det vært stor utflytting fra mange tradisjonelle samiske kommuner til tettsteder og byer i Norge. Det er derfor en betydelig samisk eller fleretnisk populasjon bosatt i de norske byene.

En registerstudie som følger utflyttet befolkning over tid, er gjennomført av Senter for samisk helseforskning i samarbeid med Norsk institutt for by og regionforskning (NIBR) i 2011–2012 Grunnlaget for analysene er Det nasjonale folkeregisteret, hvor all informasjon om blant annet bosted, sysselsetting, flytting og utdanninger er registrert for hele Norges befolkning. Registeret har informasjon tilbake til 1964. Alle personer med oppvekst i forhåndsdefinerte kommuner er fulgt fra de var 15 år til de ved inngangen til 2008 var i alderen 33–57 år (nå i alderen 36–60 år). Det utgjør totalt 25 årskull, født i perioden 1950–74.

Kommunene i studien er valgt ut fra at de har både en samisk og norsk bosetning, totalt 23 samisk-norske kommuner fra Finnmark fylke i nord til Nord-Trøndelag i sør. Informasjon om etnisk bakgrunn finnes i folketellingene fra 1970. I tillegg ble Helse- og levekårsundersøkelsen fra 2003–2004, utført ved Senter for samisk helseforskning, brukt som bakgrunnsdokumentasjon ved definisjon av utvalgskommuner.

Undersøkelsen tok utgangspunkt i totalt 22 997 ungdommer – 11 546 gutter og 11 451 jenter. Av disse har nesten hver tredje ungdom flyttet ut fra sin oppvekstkommune og bosatt seg permanent i en by, totalt 8318 personer (36 %), av dem 4489 kvinner og 3829 menn. Flere kvinner enn menn flytter til byer og blir boende, henholdsvis 39 prosent kvinner og 33 prosent menn. Yngre menn flytter i økende grad sammenliknet med de eldste aldersgruppene. En stor andel, 40 prosent, av flyttestrømmen fra distriktene går til nærmeste byområde. Alle byene rekrutterer fra nærliggende geografiske distriktsområder.

Sysselsettingen i de samisk-norske områdene er 82 % for menn og 81 % for kvinner. Det er litt færre menn i arbeid i de samisk-norske områdene enn i landet for øvrig, men for kvinner er det ingen forskjell. Det er stor variasjon i sysselsettingsnivået mellom de sju områdene.

Generelt pendles det mindre i de samisk-norske kommunene enn i landet som helhet. Kvinner pendler også bare halvparten av det menn gjør, dette gjelder både i vår studie og i landet for øvrig.

Resultatene som er presentert i dette kapittelet, er deler av trinn 1 i studien Fra bygd til by. Trinn 2 er en undersøkelse som skal sette søkelys på levekår hos personer som har flyttet fra distriktsområder til bykommuner. Trinn 2 vil basere seg på spørreskjema utsendt til utflyttete personer, og er planlagt gjennomført høsten 2012 og vinteren 2013.

Type: 
Artikkel
Publikasjonsår: 
2011
Kategori: 
Forskning
Forfatter(e): 
Ann Ragnhild Broderstad
Else Grete Broderstad

Kapitlet gjør et dypdykk i den samiskrelaterte doktorgradsproduksjonen ved Universitetet i Tromsø, fordi dette er den forsknings- og utdanningsinstitusjonen i landet som er størst i omfang og bredde når det gjelder samiskrelatert forskning. Gjennomgangen viser en bred interesse for samiskrelatert forskning. Selv om det faktiske antall samiskrelaterte doktorgrader er mange ganger lavere enn det totale antall, har den samiskrelaterte doktorgradsproduksjonen pr. femårsperiode 1990–2009 hatt godt og vel samme økning som den totale økningen ved universitetet. Samtidig har noen fagområder i undersøkelsesperioden lyktes bedre enn andre når det gjelder å få gjennomført doktorgradsprosjekter. Årsakene kan være mange og sammensatt. Biologi/fysiologi, medisin og helseforskning, historie og arkeologi er de fire største fagområdene når det gjelder samiskrelatert doktorgradsproduksjon. Selv om det er et klart større antall doktorgrader totalt sett blant naturvitere og medisinere enn tilfellet er blant humanister, samfunnsvitere og jurister, er det verdt å merke seg at den samiskrelaterte produksjonen innenfor fagene rettsvitenskap og humaniora utgjør henholdsvis 25 % og 21 % av den relevante totalandelen for disse fagene. Dette kan ses i sammenheng med at historie, arkeologi og rettsvitenskap er fagfelt som har påtatt seg et særlig ansvar for samisk forskning, der langvarig satsning i form av eksplisitte strategier og personellmessig oppbygging har gitt resultater. Ved fagmiljøene i samisk språkvitenskap, språk og litteraturvitenskap og samisk språkteknologi er rekrutteringssituasjonen en annen enn ved andre fagområder. Her er det særlig viktig å arbeide med forskerrekruttering og tilrettelegging for å sikre flere doktorgradsarbeider. Som grunnlag for planlegging, nye satsninger og prioriteringer bør det utarbeides jevnlige oversikter/analyser over den samiskrelaterte doktorgradsproduksjonen både for UiT, på nasjonalt plan og i en nordisk sammenheng.