Sládja: 
Artihkal
Almodimjahke: 
2013
Kategorija: 
Giella
Tjálle: 
Kaisa Rautio Helander
Yngve Johansen

I denne artikkelen drøftes hvordan rettighetene for samisk språk i Norge gjennomføres på en offentlig arena, nemlig i forhold til valg av språk på trafikkskilt. Som analyseområde er valgt de seks kommunene som i 1992 ble med i forvaltningsområdet for samisk språk. Formålet i artikkelen er å analysere, hvordan samelovens språkregler og stedsnavnloven er tatt hensyn til i den offentlige skiltingen. Analysen viser at selv om samelovens språkregler og stedsnavnloven har vært i kraft allerede over 20 år, er ikke disse lovene tatt hensyn til systematisk på offentlige trafikkskilt i de seks kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk.

Det samiske språket eller samiske termer er meget sporadisk tatt hensyn til på trafikkskilt. Veimyndighetene mangler retningslinjer i den såkalte skiltnormalen, på hvilken måte samelovens språkregler skal tas hensyn til på trafikkskilt. Den offentlige bruken av samiske stedsnavn er regulert i henhold til stedsnavnloven. Analysen viser at samiske stedsnavn ennå ikke brukes systematisk på trafikkskilt.

Det er også kommunenes plikt å se til at lovene blir fulgt, at samelovens språkregler følges bl.a. i forbindelse termbruk på trafikkskilt og at samiske stedsnavn tas i offentlig bruk i henhold til bestemmelsene i stedsnavnloven.

Bruk av to- og flerspråklige termer og stedsnavn på trafikkskilt har også økonomiske konsekvenser. Når man i Norge har gjeldende språklover, bør sentrale myndigheter garantere for økonomiske rammer til å gjennomføre lovpålagte oppgaver .

I Norge har man en god språkpolitikk som tar hensyn også til samenes språklige rettigheter. Problemet er likevel at en helhetlig språkpolitikk ennå ikke er godt nok implementert på lokalt plan. Både samelovens språkregler og stedsnavnloven har begge vært i kraft i over 20 år, men offentlige organer både på lokalt og regionalt nivå synes fremdeles å mangle gode rutiner for oppfølging av lovene i praktisk virksomhet.