Samiske tall forteller

I denne artikkelen drøftes hvordan rettighetene for samisk språk i Norge gjennomføres på en offentlig arena, nemlig i forhold til valg av språk på trafikkskilt. Som analyseområde er valgt de seks kommunene som i 1992 ble med i forvaltningsområdet for samisk språk. Formålet i artikkelen er å analysere, hvordan samelovens språkregler og stedsnavnloven er tatt hensyn til i den offentlige skiltingen. Analysen viser at selv om samelovens språkregler og stedsnavnloven har vært i kraft allerede over 20 år, er ikke disse lovene tatt hensyn til systematisk på offentlige trafikkskilt i de seks kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk.

Det samiske språket eller samiske termer er meget sporadisk tatt hensyn til på trafikkskilt. Veimyndighetene mangler retningslinjer i den såkalte skiltnormalen, på hvilken måte samelovens språkregler skal tas hensyn til på trafikkskilt. Den offentlige bruken av samiske stedsnavn er regulert i henhold til stedsnavnloven. Analysen viser at samiske stedsnavn ennå ikke brukes systematisk på trafikkskilt.

Det er også kommunenes plikt å se til at lovene blir fulgt, at samelovens språkregler følges bl.a. i forbindelse termbruk på trafikkskilt og at samiske stedsnavn tas i offentlig bruk i henhold til bestemmelsene i stedsnavnloven.

Bruk av to- og flerspråklige termer og stedsnavn på trafikkskilt har også økonomiske konsekvenser. Når man i Norge har gjeldende språklover, bør sentrale myndigheter garantere for økonomiske rammer til å gjennomføre lovpålagte oppgaver .

I Norge har man en god språkpolitikk som tar hensyn også til samenes språklige rettigheter. Problemet er likevel at en helhetlig språkpolitikk ennå ikke er godt nok implementert på lokalt plan. Både samelovens språkregler og stedsnavnloven har begge vært i kraft i over 20 år, men offentlige organer både på lokalt og regionalt nivå synes fremdeles å mangle gode rutiner for oppfølging av lovene i praktisk virksomhet.

SED-guovllus lea nissonbadjebáza dušše jahkekategoriijas badjel 80 jagi. Boazodoalus ja eanadoalus leat 80 % dievddut juogo siidadoalloeaiggádat ja váldogeavaheaddjit ja 97 % lea váldobargun guolásteapmi. Jáhkehahtti vejolašvuohta šaddat 75 jagi SED-guovllu 15 jahkásaččaide 2001 gitta 2005 loguid mielde, lea sámi dievdduide su. 56 % ja nissoniidda su. 80 %. SED-guovllus jagiid 2004-2008 ožžo su. 5 % bargonávccahisvuođaoaju, veaháš eanet dievddut go nissonat dan áigodagas. 2004:s ožžo 2.1 % dievdduin ja 1.2 % nissoniin SED- guovllus sosiálaveahki.

Jienastuslogus lei unnán, muhto čielga dievdduideanetlohku čađahuvvon Sámediggeválggain ja 2009 válggain lei dušše válgabiires “Lulli-Norga” mas lei nissoneanetlohku. 2009:s lei mearkkašahtti nissoneanetlohku ahkejoavkkus 18 ja 29 jagi.

Skuvlajagi 2010/11 ledje measta 10 % eanet nieiddat go bártnit geain lei sámegiella vuođđoskuvllas, sihke sámegiella 1. ja 2. gielas. Joatkkaskuvllas lei dát erohus lassánan measta gitta 12 % rádjai. SED-guovllus leat su. 13 % eanet nissonat go dievddut, geain lea 3 jagi dahje eanet allaskuvllas-universitehtas. SED-guovllus heitet bártnit dávjjibut go nieiddat joatkkaskuvllas, erenoamážit guoská dat fidnofágalaš oahpposurggiin, mas duššo 1⁄4 oassi ollášuhttá maŋŋil vihtta jagi.

Fra 2006 til 2010 har Sametingets budsjett til kulturformål økt fra 10.2 millioner til 16.1 millioner. I denne perioden har søknadssummen tredoblet seg, og bevilgningene har økt en halv gang. Antall søknader i perioden har variert mellom 220 og 290. Totalt har bevilgningen til ”andre tiltak” vært størst, dette er en samlepost for samiske kulturhus, festivaler, samiske kirkesaker, samisk idrett og andre mindre prosjekter. 25 % av bevilgningene i perioden har gått til litteratur. Søknader fra institusjoner utgjør 86 % av det totale søknadsantallet. Finnmark har i perioden fått to tredeler av de bevilgede midlene til kulturformål. Perioden sett under ett synes fylkesvise søknadssummer og innvilgede tilskudd å samsvare.

Hvorvidt elever gjennomfører videregående opplæring innen fem år etter skolestart eller ikke, har svært stor innvirkning på hvilket utdanningsnivå de er på i 30-årsalderen. Nesten 70 % av dem som gjennomfører videregående opplæring på allmennfaglig studieretning i løpet av fem år, og 24% av dem som gjennomfører innen fem år på yrkesfaglig studieretning, har universitets- eller høgskoleutdanning. Tallene for dem som ikke gjennomfører innen fem år, er henholdsvis 19 % og 7 %. Omtrent 15 % flere jenter enn gutter tar universitets- /høgskoleutdanning.

Av elevene fra STN-området som startet på videregående opplæring i årene 1994– 1996, bor ca. 45 % i dette området i 2009. 13 % flere av dem som ikke fullførte videregående skole innen fem år, enn av dem som fullførte, bor i STN-området. Det er flest gutter (56 %) som ikke har fullført yrkesfaglig studieretning innen fem år, og færrest jenter som har fullført allmennfaglig studieretning (31 %), som bor i STN-området.

Utdanningsnivået blant befolkningen mellom 24 og 65 år i SUF-området (Sametingets område for bevilging av tilskudd) viser at det er flere som ikke har gjennomført videregående opplæring enn landsgjennomsnittet. På den annen side har kvinner i SUF-området en relativt høy andel som har fullført universitets- eller høgskoleutdanning. I spredtbygde strøk er andelen høyere enn landsgjennomsnittet, mens den er litt under i tettsteder. Blant menn i SUF-området er andelen av dem som har universitets- eller høgskoleutdanning, lavere enn landsgjennomsnittet, spesielt gjelder det på tettsteder .

Det er færre ungdommer i SUF-området som går direkte fra grunnskole over til folkehøgskole eller videregående skole, enn hva tilfellet er for elevene i resten av landet.

Gjennomstrømmingen i den videregående skolen viser også at færre fra SUF-området fullfører på normert tid og flere slutter. Det gjelder særlig blant guttene. Dette bildet er tydeligst på yrkesfaglig studieretning. Denne situasjonen har endret seg lite over tid.

Et interessant trekk er at den direkte overgangen fra videregående (studiekompetanse) til universitets- og høgskoleutdanning er høyere i SUF- området enn landsgjennomsnittet. Det er færre som fullfører videregående utdanning, men blant dem som fullfører, tyder tallene på at det er høy motivasjon for å ta universitets- eller høgskoleutdanning.