Meahcci: Aktivt og levende område, men usynlig i norsk forvaltning

Tjálle: 
Solveig Joks og Liv Østmo
Kategorija: 
Birás
Almodimjahke: 
2024
Sládja: 
Artihkal

Det er viktig å vise omsorg for områder og samtidig ta vare på dem. I dag er det spesielt viktig med omsorg når forurensing, inngrep og overforbruk av naturressurser både på land og vann er blitt et globalt problem. Meahcit (praktiske områder som forsyner folk med ulike former for levebrød) er slike områder der bærekraft er et hovedelement på grunn av at folk henter sin birgejupmi (et levesett med en økonomisk, sosial og åndelig profil) derifra, og derfor også tar vare på områdene. Folk kjenner en tilhørighet til sine meahcit, og de viser ydmykhet og respekt for både det som er levende og det ikke-levende.


Likevel ser vi at meahcci ikke er en egen kategori i offentlig politikk og forvaltning. Meahcci-begrepet forsøkes tilpasset det norske ordet “utmark” eller det knyttes til friluftslivs aktiviteter. Meahcci har sitt eget innhold og logikk for hvordan man skal dádjadit (å finne frem både i det fysiske og i det mentale landskapet). Derfor bør man ikke oversette begrepet slik at begrepets meningsinnhold endres eller forsvinner. Feil oversetting kan føre oss inn i fremmede verdensforståelser, og over tid kan man risikere at meahcci fremmedgjøres. Offentlig politikk og forvaltning bør heller synliggjøre meahcci-begrepet og gi en forklaring på andre språk.


Folk har opprettholdt nære relasjoner med sine luomemeahcit (moltemyrer), muorjemeahcit (bærområder), bivdomeahcit (jaktområder og fiskevann) og muorrameahcit (vedskog). Gjennom disse relasjonene har de opparbeidet seg kunnskaper om meahcit og videreført disse kunnskapene til nye generasjoner. Fortellinger danner bilder av folks relasjoner til områdene og gjør dem levende. Slik gir bruken av meahcci et godt liv og den opprettholder bosettingen i samiske områder.