Statlig styring avreindrift i utakt medsamisk reindriftskunnskapKathrine Ivsett JohnsenNorsk institutt for vannforskning(NIVA) og Internasjonaltreindriftssenter (ICR)I etterkrigstiden kom et nasjonalt fokus på å integrerereindriftssamene inn i den moderne velferdsstaten(Arnesen, 1979; Riseth, 2000). På 1970-tallet innførteStortinget en ny reindriftslov og ny politikk for åmodernisere reindriften og gjøre den økonomiskeffektiv. Denne rasjonaliseringspolitikken innførteet konsesjonssystem for å regulere antall utøvere,reintallet ble strengere regulert, og myndighetenestartet en systematisk innhenting av statistikkpå reintall, flokkstruktur og kjøttproduksjon. Isamme periode ble insentiv-ordninger innført for åstimulere til en høy simleandel i reinflokkene for å økeproduktiviteten i flokkene. Dagens reindriftspolitikker en videreføring av rasjonaliseringspolitikkenfra 70-tallet, men staten har økt sin kontroll avreindriften på særlig to punkter: Reintallet ogflokkenes bevegelser i landskapet reguleres i dagetter strengere regler. Den statlige styringen avreindriften er basert på et mål om at flokkene skal haen forutsigbar, standardisert produksjon som er likfra år til år. Og denne artikkelen viser hvordan dagensforvaltning av reindriften og reinens arealer gjør detvanskelig for reineierne å bruke tradisjonell kunnskapfor å tilpasse seg endringer i naturen og klimaet.Reguleringene i rasjonaliseringspolitikken er hellerikke i samsvar med de tradisjonelle perspektivene påetikk i samisk reindrift. Mens reguleringene gir øktekontrollmuligheter til myndighetene, så svekkes detinterne selvstyret i reindriften (Johnsen et al., 2017).