Samiske tall forteller

Hvor er de bysamiske «kjerneområdene»? Er det engang mulig å vite det, gitt datamaterialet vi har forhånden i dag? Denne artikkelen ser kritisk på noenkilder til talldata om samer, og konkluderer med atdet ikke står så bra til, især hvis det er samer bosatti by man vil si noe om — og siden alt tyder på at detblir stadig flere urbant bosatte samer, blir samiskebefolkningsdata som ekskluderer disse stadigmindre representative for samefolket som sådan.Kvantitative data om samer har hatt en tendens til åvære (a) unøyaktige og ustabile over tid med tankepå hvem som defineres som same; (b) benytte seg avgeografiske soner som gjør at mange samer utelukkes,og i noen tilfeller at ikke-samer inkluderes; (c) benytteseg av samedefinisjoner som gjør at mange samerutelukkes. Artikkelen argumenterer for at vårt besteforskningsmessige kort på hånden i dag er, med noenforbehold, sametingenes valgmanntall. Artikkelen girtil sist en oversikt over hvilke bykommuner som kanvirke å være samenes urbane «kjerneområder» — bådei og utenfor Sápmi — og reiser noen spørsmål til debattom politiske og forskningsmessige grep som kan tasfor å møte urbaniseringa av det samiske samfunnet.Hvor urbaniserte er dagens samer, og i hvilkeurbane områder bor de? Disse spørsmålene ervanskeligere å få svar på enn man kanskje skulletro. Den første utfordringa er at spørsmålene brukerbegreper som kan defineres ulikt: «urbanisering»,«urbant område», og ikke minst «same». Ei annautfordring er at det eksisterende kvantitativedatamaterialet om samer ikke er optimalt for formåletå studere samiske urbaniseringsprosesser.Kapittelet du har for hånden er i hovedsak basertpå bokaAn urban future for Sápmi?(red. Berg-Nordlie, Dankertsen og Winsvold 2022a), nærmerebestemt bokas andrekapittelCities in Sápmi, Sámiin the Cities(Berg-Nordlie og Andersen 2022) ogintroduksjonskapittel (Berg-Nordlie, Dankertsenog Winsvold 2022b).An urban future for Sápmivarhovedutgivelsen til NFR-prosjektetEi urban framtidfor Sápmi?som gjennomførte intervjuer, mediestudierog dokumentstudier med den hensikt å frambringe nykunnskap om politiske, sosiale og identitetsmessigekonsekvenser av samisk urbanisering. Prosjektet dreideseg altså om kvalitativ forskning på konsekvenserav et fenomen som, i seg selv, måles kvantiativt.Det er fleire grunner til at de konklusjonene mankan gjøre om samisk urbanisering ut fra reinekvantitative data alltid bør presenteres med storeforbehold, men tallmaterialet er likevel godt nok tilat det er mulig å snakke om at det foregår en samiskurbaniseringsprosess og å gjøre seg noen forsiktigekonklusjoner om hvilke urbane kommuner som kan sieså være særlige viktige i sammenheng med denne. Dettekapitlet presenterer noen slike konklusjoner, og noenforbehold man må ha i bakhodet når man leser disse.Jeg vil i det videre først kort kommentere ulikedefinisjoner av sentrale begreper, før jeg med etkritisk blikk ser på noen metoder og forsøk på åframbringe samiske demografiske data. Deretter viljeg— med særlig henvisning til data fra sametingenesvalgmanntall— driste meg til å foreslå noenmulige svar på spørsmålet om hvilke kommunervi burde regne som de mest sentrale for samiskurbanisering. Jeg kommer først til å gjennomgåde nordiske landene Norge, Sverige, og Finland —med hovedfokus på Norge — og deretter Russland.Dette fordi samene i Russland har ei markantannerledes urbaniseringshistorie enn de nordiskesamene, og at datasituasjonen er ulik i øst og vest.

Norge passerte 5 millioner innbyggere i slutten av mars 2012. Vi har opplevd særlig stor vekst de siste årene. Bare i 2011 hadde vi en befolkningsvekst på 65 550 personer. Det er den høyeste i historien i absolutte tall og innebar en vekst i prosent på 1,3.

Artikkelen går nærmere inn på denne veksten og ser spesielt på hvordan den har fordelt seg geografisk, og hvilke vekstkomponenter som har slått ut i de ulike regionene til ulik tid. Det er lagt særlig vekt på å se utviklingen i de nordligste områdene.

Et generelt trekk er at effekten av fødselsoverskudd på befolkningsveksten er blitt redusert de siste tjue årene. Innvandring har etter hvert fått klart størst betydning. Det store hoppet i innvandringen fikk vi fra 2005, da arbeidsinnvandringen virkelig skjøt fart. Endringer i reglene for å bo og arbeide i EØS-land, kombinert med finanskrise i Europa, har bidratt til den sterke innvandringen til Norge.

Befolkningsveksten er likevel primært i de sentrale områdene. Oslo og Akershus hadde størst folkevekst med nær 25 000 personer bare i 2011. Det andre området der folketallet vokste kraftig, var Rogaland og delvis Hordaland med henholdsvis Stavanger og Bergen som sentrale midtpunkt.

Også i nord er det vekst, men felles for alle de tre nordnorske fylkene er at det er de sentrale byene som først og fremst vokser. Bodø, Tromsø og Alta er vekstsentrene som trekker til seg folk og bidrar dels til å holde folketallet i de nordligste fylkene oppe, men samtidig bidrar de også til en viss avfolkning i distriktene og en tydelig sentralisering.

Går vi på nivå under fylker og ser hvilke kommuner som har hatt størst og minst vekst de siste fem årene, finner vi klare geografiske forskjeller. Blant de 34 kommunene som hadde en vekst på 10 prosent eller mer, finner vi 21 kommuner

eller om lag 60 prosent i de sentrale fylkene Oslo, Akershus, Rogaland og Hordaland. Blant de 24 kommunene med nedgang på 5 prosent eller mer er hele 75 prosent av dem å finne i de tre nordligste fylkene. Går vi dypere inn i disse kommunene, finner vi demografiske forskjeller som gir utfordringer for framtida.

Folketallet i STN-området har sunket med 16 prosent de siste 20 årene, mens folketallet i det øvrige området nord for Saltfjellet – når de største byene holdes utenfor – har sunket med 8 prosent. I hele landet økte folketallet i den samme perioden med 15 prosent. Særlig i Vest-Finnmark er denne utviklingen tydelig, mens den ikke er så utpreget i Indre Finnmark.

Utflyttingen fra STN-området og den manglende tilbakeflyttingen er en hovedårsak til nedgangen. Dette fører igjen til færre fødte, fordi det er de yngre som flytter ut og stifter familie andre steder. I årene etter årtusenskiftet har det vært et fødselsunderskudd (det vil si at antall fødte er mindre enn antall døde) i stedet for et fødselsoverskudd, som det var på 1990-tallet. Utflytting og fødselsunderskudd fører til en aldrende befolkning, hvor gjennomsnittsalderen stiger fordi det ikke fylles opp med mange nok i de yngre aldersgruppene.