Samiske tall forteller

Asbjørn Aase beskrev i 1982 levekårene i Finnmark som uvanlig dårlige, som fylket der målsettingen om likeverdige levekår var lengst fra å være en realitet. Også den subjektive livskvaliteten var dårligere enn gjennomsnittet for landet. Unntaket var de sosiale relasjonene, der Finnmark og spesielt Kautokeino kom godt ut. En vurdering av hvordan det står til i dag gir et mer positivt bilde. Forskjellene i dødelighet er redusert, og Finnmark har også nærmet seg landsgjennomsnittet på andre viktige områder. Det er lite som tyder på at den subjektive livskvaliteten er spesielt dårlig, finnmarkingene trives godt med livene sine, her som ellers i landet. Den samiske befolkningen i Troms og Finnmark er også omtrent like fornøyde med livene sine som andre etniske grupper. Men at de sosiale relasjonene er bedre i Finnmark, spesielt i Indre Finnmark, ser ikke ut til å stemme med nyere statistikk og forskning. Fylkeshelseundersøkelsene tyder på noe større grad av ensomhet og mindre sosial støtte blant samer sammenlignet med ikke-samer. Det er likevel snakk om små forskjeller.

Det er vanskelig å si om levekårene for samer i Finnmark har utviklet seg på samme måte som for Finnmark som helhet. Endringene på kommunenivå kan fortelle noe, men gir bare en del av bildet, ikke minst siden det antakelig bor flere samer utenfor enn innenfor de samiske flertallskommunene. Artikkelen trekker fram noen utvalgte eksempler på endringer i kommunene. Forbedringen av levealderen har vært betydelig i de samiske kjerneområdene Karasjok og Kautokeino, helt på linje med gjennomsnittet for Finnmark, særlig blant menn. Inntektsfattigdommen har blitt noe redusert i Kautokeino, i motsetning til økningen i landet og i fylket ellers. Det har også blitt langt flere som gjennomfører videregående utdanning på normert tid i de samiske kjerneområdene, en økning som har vært på linje med, eller enda bedre enn, andre Finnmarkskommuner.

Denne artikkelen tar for seg opplevd diskriminering og historiske traumer og hvordan dette påvirker psykisk helse for unge samer opplever i Norge. Artikkelen er basert på kvantitative data fra Mihá-undersøkelsen, der unge samer i alderen 16-31 år har svart på en spørreskjemaundersøkelse. Utvalget bestod av totalt 256 unge samer, hovedsakelig elever/studenter. De fleste bor i større byer eller tettsteder og kommer fra middels til høyt utdannede familier.

Rundt 7 av 10 rapporterer å ha blitt diskriminert minst en gang i løpet av livet. Høyest frekvens (35,8%) var svaralternativet som tilsier at den samiske ungdommen har opplevd å bli diskriminert «noen ganger i året». De unge samene rapporterer at de oftest blir diskriminert på grunn av etnisk bakgrunn, kjønn og geografisk tilhørighet. Nesten alle samiske ungdommer og unge voksne (87,1%) har opplevd fordommer mot deres samiske gruppe. En av to hadde gjort noe aktiv for å få slutt på diskrimineringen. De fleste sa at diskriminering påvirket dem negativt, noe som understreker behovet for forebyggende tiltak for å sikre bedre folkehelsebetingelser for denne gruppen.
De samiske ungdommene og unge voksne svarte på tre hendelser som målte observert netthets/hatprat om etniske minoriteter/samer på internett. Svarene tilsa at de fleste hadde observert netthets «noen ganger i året» «eller noen ganger i måneden»

Resultatene fra denne studien viser at de unge samene månedlig tenkte på historisk-kollektive traumer som fornorskningsprosessen forårsaket. De vanligste tankene var knyttet til tap av språk og kultur, og det var ingen signifikante kjønnsforskjeller i svarene. Resultatet viste at tankene på historisk-kollektive traumer medførte ikke uten videre emosjonell reaksjon hos de unge samene. Likevel tilsier resultatene at de unge samene «sjelden» eller «noen ganger» fikk en eller flere emosjonelle reaksjoner når de tenkte på de historiske-kollektive traumene. Hvis de først rapporterte å ha emosjonelle reaksjoner på grunn av disse traumene, var trist eller deprimert og sinne de vanligste emosjonelle reaksjonene.

Tall for symptomer på psykisk helse (depresjon, angst og stress) viste at jentene hadde generelt noe høyere nivåer på alle tre psykiske helsemålene, med «moderate» symptomer på depresjon og «milde» symptomer på angst og stress. Guttenes lavere gjennomsnittsskårer indikerer «milde» symptomer på depresjon og «normale» symptomer på angst og stress. Disse resultatene er i tråd med funn fra den generelle norske ungdomsbefolkningen.

Tidligere forskning har dokumentert at eksponering for etnisk diskriminering kan ha negative effekter på både fysisk og psykisk helse. Studier blant den voksne samiske befolkningen samt internasjonale undersøkelser understøtter denne sammenhengen. Individer som opplever etnisk diskriminering, rapporterer signifikant flere psykiske helseplager sammenlignet med de som ikke er utsatt for slik diskriminering. Vår studie viser en korrelasjon mellom opplevd diskriminering og gjennomsnittsskårer for psykisk helse (depresjon, angst og stress) blant samiske unge. Resultatene indikerer at høyere nivåer av opplevd diskriminering korrelerer med økte skårer for psykiske helseplager.