Samiske tall forteller

Offisiell reindriftsstatistikk er en uvurderlig kildefor forvaltningen av Samisk reindrift i Norge, menforvaltningsindikatorer som flokkstruktur og ulikeproduksjonsparametere ble først utviklet så sendtsom på slutten av 1970-tallet.  Før den tid bestodstatistikken i reindriften i Norge av en årlig skriftligrapport fra de regionale lappefogdene om antallrein i hver region og en deskriptiv beskrivelse avbeiteforholdene. Som med all offisiell statistikk erreindriftsstatistikken gjenstand for visse tolkingsfeilsom kommer av hvordan dataene blir samlet inn ogpresentert. Mens forvaltningen av samisk reindriftfokuserte på antallet rein, har reindriftsutøveretradisjonelt vært opptatt av mangfoldet i sine flokker,blant annet med hensyn til alder, kjønn, størrelse,farge og dyrenes temperament. Utøverne kunnederfor redusere risikoen for tap i år med vanskeligevær og beiteforhold. I denne artikkelen beskrivervi hva som historisk skjedde med kastrerte rein iNenetsisk reindrift i Sovjetunionen og sammenlignerhvordan enkelte typer av rein i reinflokkene ble utelatti den «moderne» reindriftsstatistikken i Norge.Kastrerte bukker kunne utgjøre 25 % av reinflokkenefør moderniseringen i Norge, men kastratene bleikke inkludert i statens reindriftsstatistikk selvlenge før forbudet mot kastering kom i 2010. Ennedprioritering av reindriftens egen tradisjonellkunnskap i norsk statistikk, kan ha medvirket tilat deler av denne type kunnskap er blitt borteog derved gjort næringen ekstra sårbar forendringene i klima og arealbruk i driftsområdene.

Inngrep i reinbeiteområder har økt betydelig de siste tiårene. Denne studien gir tall for påvirkning av reinbeite fra bygninger og infrastruktur, for reinbeiteområdene og fordelt på årstidsbeiter og flyttlei.

Metoden innebærer å beregne en påvirkningssone rundt bebyggelse og infrastruktur, basert på kunnskap om hvor store områder rundt et fysisk inngrep som reinen unngår, dvs. hvordan den reduserer bruken av områdene. Forskning viser at området der reinen blir påvirket, kan ha forskjellig størrelse for forskjellige typer inngrep i naturen, som bygninger, veier, høyspentledninger, vannkraftanlegg, vindturbiner, gruver, m.m. Beregningene kan tolkes som sum-virkning (kumulativ effekt) av alle typer fysiske påvirkninger. Påvirkning fra turisme inngår ikke i datagrunnlaget for denne studien.

Resultatene viser hvor stor prosentandel av reinbeite som er påvirket av alle typer inngrep, og beregningen er gjennomført for forskjellige avstander til inngrep, regnet i luftlinje. Innenfor en sone på 5 kilometer fra bygninger og infrastruktur, slik det er avgrenset her, er om lag 89 prosent av alt årstidsbeite og flyttlei påvirket av inngrep. Selv om beregningene synliggjør at beiteområder, særlig vårbeite, blir påvirket så langt unna som 5 kilometer fra inngrep, innebærer ikke dette at området er ødelagt som reinbeite og kan tas i bruk til andre formål.

Studien av påvirkning av årstidsbeite er kombinert med data fra Miljødirektoratet for endring i inngrepsfrie naturområder (INON) fra 1988 til 2013. I denne perioden ble andelen inngrepsfrie årstidsbeiter redusert med om lag et halvt til halvannet prosentpoeng.

Metoden for å beregne påvirkning av årstidsbeite kan være nyttig for arealplanlegging og konsekvensutredninger (KU) av planlagt utbygging i reinbeiteområder. Veileder for KU for reindrift peker på behovet for en helhetlig vurdering av reindriftens tradisjonelle bruk av området som blir berørt, inklusive reindriftens kritiske faktorer og samvirke mellom dem, og at KU skal redegjøre for de samlede effektene av inngrep (kumulativ effekt).

Tall for arealpåvirkning, sammen med reindriftens tradisjonelle kunnskap om beiteområdene, bør anvendes som del av kunnskapsgrunnlaget for å sikre reindriftens arealer, en grunnleggende forutsetning for å opprettholde reindriften og følge opp Norges nasjonale og internasjonale forpliktelser til å sikre det materielle grunnlaget for samisk kultur.

Kapitlet omhandler utviklingen innen jordbruk i samiske bosetningsområder. Jordbruksstatistikken for disse områdene, basert på virkeområdet for Sametingets tilskuddsmidler til næringsutvikling (STN), viser at antall gårdsbruk ble mer enn halvert i perioden 1995–2013 (en nedgang på 56 prosent). Det har blitt færrest av de minste gårdene, og flere kun av gårder over 200 dekar. I øvrige områder nord for Saltfjellet var nedgangen i antall gårdsbruk noe mindre (–50 prosent).

I tillegg til gjennomsnittstallene for jordbruket i STN-områdene omhandler kapitlet utviklingen i STN-områdene regionvis. En sammenligning av områdene viser til dels store forskjeller. De som avviker mest fra gjennomsnittstallet (–56 prosent), er Øst-Finnmark STN-område med en nedgang på «bare» 35 prosent og Vest-Finnmark STN-område, som hadde den største nedgangen i antall gårdsbruk i perioden 1995–2013, en nedgang på hele 65 prosent.

Kapitlet har også noen betraktninger om videreutvikling av jordbruksstatistikk for STN- områdene, og avslutningsvis nevnes eksempler på lokal/regional innsats for å snu en negativ utvikling: ett prosjekt i indre Finnmark (Ávjovárri-regionen) og ett i Lyngen, samt behov for kunnskap om hvordan ulike rammebetingelser virker inn på utviklingen i de forskjellige kommunene og regionene.

Bærekraft i reindrifta er ei meget relevant og aktuell problemstilling både ut fra internasjonal politikk og reindriftspolitikken de siste to tiårene. Gjeldende reindriftslov sier at reindrifta skal være både økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig. Den konkrete betydningen av dette er foreløpig bare definert for økologisk bærekraft – gjennom en veileder fra Landbruks- og matdepartementet fra 2008. For et mer overordnet utgangspunkt bruker jeg tilnærminger fra internasjonal fellesressursforskning.

Kapitlet gir en næringsøkonomisk oversikt over reindrifta i Norge og knytter denne både til naturgeografi og rettshistoriske forhold. Den presenterer et meget mangfoldig bilde fra sør til nordøst. Tamreinlaga i det sentrale Sør-Norge har ei lang historie og er påvirka av å ha hatt sørsamiske gjetere som læremestre. Disse reindriftene har den høyeste produktiviteten av all reindrift i Norge med høyt slakteuttak, høy produktivitet og stabil og god økonomi.

Sørsamisk reindrift sør for Stjørdalen har ei meget vanskelig historie da det politiske tilbakeslaget fikk spesielt sterke konsekvenser her. Reindrifta i Trollheimen mistet alle rettigheter. Dette ble bekreftet av Høyesterett så sent som i 1981. Landbruksdepartementet og Stortinget sikra framtida for denne reindrifta gjennom en ny lov i 1984. Reindriftssamene i Røros-området har vært utsatt for hardt press fra det ekspanderende bondesamfunnet og myndighetene. Det var verst omkring forrige århundreskifte, da urimelige erstatninger for påstått skade på jordbruket ruinerte mange reindriftssamer. I etterkrigstida og spesielt fra 1970-tallet av har reindriftssamene i dette området skapt ei ny og mer produktiv reindrift, men har fortsatt måttet slåss for sine rettigheter mot både bønder og rettsvesen som har vært påvirket av gamle holdninger. Reineierne vant endelig fram med full aksept for sine rettigheter i en høyesterettsdom fra 2001, men har spesielt det siste tiåret måttet tåle nedgang i den høye produktiviteten på grunn av økte rovdyrstammer.

Reindrifta i Nord-Trøndelag var også med på produktivitetsrevolusjonen på 1980-tallet, men har siden tidlig på 1990-tallet i stadig sterkere grad fått føle konsekvensene av den nye rovdyrpolitikken. Tapsprosenten har gradvis vært økende, og både slakteuttak og produktivitet har blitt redusert fra et høyt til et middels nivå. Nordland og Troms reindriftsområder er begge preget av at grenseoppgjøret mellom Norge og Sverige i 1751 førte til at Norge fikk overskudd på sommerbeiter, mens Sverige fikk overskudd på vinterbeiter. Da nasjonalistiske ideologier slo inn fra midten og slutten av 1800-tallet, førte dette til sterk kontroll av reindrifta for å fremme jordbrukets ekspansjon og også til tiltakende utestenging av svenske reindriftssamer, iverksatt fra og med 1923, blant annet fra øyene i

Troms. Norge og Sverige er for tida uten en gyldig konvensjon, og det kan stilles spørsmål ved om Norges ensidige forlengelse av 1972-kovensjonen i 2005 er gyldig. De siste konvensjonsforhandlingene har vært meget vanskelige, men ei samisk arbeidsgruppe har nylig lagt fram forslag til en ny konvensjonstekst.

Store deler av reindrifta i Finnmark er i ubalanse. Unntaket er Polmak/Varanger, som har gjennomført produktivitetsrevolusjonen og går med godt overskudd. Reintallet i Karasjok og de ti indre distriktene i Kautokeino har i løpet av de siste 30 årene beveget seg mellom historiske topper og bunner som fortsatt er høyere enn de gamle nivåene. Beiteutnyttinga på Finnmarksvidda er derfor langt mer intens enn tidligere. Myndighetenes overvåkingsprogram dokumenterer at gjenveksten av lav på Finnmarksvidda er langt bedre enn forventet. Ny vekst i reintallet på 2000-tallet medfører likevel at beitetilstanden igjen er under rask forverring.

Etter krav fra NRL, utredning og dialog fikk man en ny reindriftslov i 2007. Foruten bærekraft fokuserer denne loven reindriftas egne institusjoner og prosesser, men har unntaksbestemmelser som gir sentrale myndigheter muligheter til å overstyre reindriftsorganene. Myndighetene har nå brukt dette til å sette i gang tvangsprosesser for å få til reintallsreduksjon. Jeg frykter at disse tiltakene vil fungere som en avsporing og heller bremse enn fremme næringas egne nødvendige prosesser.

Fellesressursforskninga sine resultater er entydige: Det er ressursbrukerne selv som må ta ansvaret for å løse sine egne problemer. Myndighetenes rolle må være å støtte opp om prosesser som bygger institusjoner og løser problemer.

Korleis kommunane innanfor STN-området nord for Saltfjellet utviklar seg med tanke på sysselsetting og befolkning er tema for denne artikkelen. Åra som blir vektlagde er først og fremst frå 2003-2013. heile dette området har opplevd befolkningsnedgang desse åra. Nedgangen har vore langt større i fjord- og kystkommunar enn i innlandskommunar. I same tidsrommet har store deler av området likevel opplevd sysselsettingsauke. Innslaget av arbeidspendling ut frå kommunane er varierande, og høgt for kommunar nær større bysentra. I underkant av halvparten av dei sysselsette innanfor STN-området er sysselsette innanfor offentleg sektor, og det har vore større auke i sysselsetjing innan offentleg enn privat sektor i perioden 2003-2012. Helse- og sosialtenester utgjer først og fremst den store gruppa innanfor offentlege arbeidsplassar, og ei gruppe som sysselset eit aukande tal arbeidstakarar år for år. Dette gjeld for alle dei seks regionane innanfor STN-området. For andre deler av offentleg sektor, som undervisning og offentleg administrasjon har det vore ei klar nedbygging det siste tiåret, dels knytt til nedbygging av kommunal sektor på grunn av redusert folketal, og dels knytt til nedbygginga av forsvaret. Den generelle nedbygginga av statleg forvaltning verkar sterkare enn det som har vore av oppbygging av offentleg forvaltning, og då først og fremst av samisk forvaltning. Innan privat sektor viser utviklinga samla sett negative tal både for fiske, industri og, og landbruk og reindrift, sjølv om det har vore vekst i nokre få deler av STN-område. Befolkningsutviklinga har vore negativ i heile perioden, og vekst er framover avhengig av innvandring. Kommunar med størst innvandring og minst avstand til større og varierte arbeidsmarknader enn i sjølve kommunen er truleg dei som vil klara seg best i åra framover.