Det er viktig å vise omsorg for områder og samtidig ta vare på dem. I dag er det spesielt viktig med omsorg når forurensing, inngrep og overforbruk av naturressurser både på land og vann er blitt et globalt problem. Meahcit (praktiske områder som forsyner folk med ulike former for levebrød) er slike områder der bærekraft er et hovedelement på grunn av at folk henter sin birgejupmi (et levesett med en økonomisk, sosial og åndelig profil) derifra, og derfor også tar vare på områdene. Folk kjenner en tilhørighet til sine meahcit, og de viser ydmykhet og respekt for både det som er levende og det ikke-levende.
Likevel ser vi at meahcci ikke er en egen kategori i offentlig politikk og forvaltning. Meahcci-begrepet forsøkes tilpasset det norske ordet “utmark” eller det knyttes til friluftslivs aktiviteter. Meahcci har sitt eget innhold og logikk for hvordan man skal dádjadit (å finne frem både i det fysiske og i det mentale landskapet). Derfor bør man ikke oversette begrepet slik at begrepets meningsinnhold endres eller forsvinner. Feil oversetting kan føre oss inn i fremmede verdensforståelser, og over tid kan man risikere at meahcci fremmedgjøres. Offentlig politikk og forvaltning bør heller synliggjøre meahcci-begrepet og gi en forklaring på andre språk.
Folk har opprettholdt nære relasjoner med sine luomemeahcit (moltemyrer), muorjemeahcit (bærområder), bivdomeahcit (jaktområder og fiskevann) og muorrameahcit (vedskog). Gjennom disse relasjonene har de opparbeidet seg kunnskaper om meahcit og videreført disse kunnskapene til nye generasjoner. Fortellinger danner bilder av folks relasjoner til områdene og gjør dem levende. Slik gir bruken av meahcci et godt liv og den opprettholder bosettingen i samiske områder.
Áimmahuššat guovlluid ja gozihit daid lea dehálaš dahku. Erenoamážit lea áimmahuššan dáid áiggiid dehálaš go nuoskkideapmi, sisabahkkemat ja eatnamiid ja čáziid golaheapmi lea šaddan globála váttisvuohtan. Meahcit leat dakkár guovllut gos ceavzilvuohta lea vuođđojurdda go doppe olbmot vižžet alcceset birgejupmái, ja nu fertejit maiddái áimmahuššat guovlluid. Olbmot dovdet lagas oktavuođa iežaset mehciide, ja daguid bokte sii čájehit vuollegašvuođa ja gudnejahttet sihke heakkalaččaid ja ii-heakkalaččaid.
Dattege oaidnit ahte meahcci ii leat sierra kategoriija almmolaš politihkas ja hálddašeames. Meahccedoaba vikkahuvvo dárogielsátnái “utmark” ja nuppe vuoru fas čadno meahcci “friluftsliv” doaimmaide. Meahcis lea iežas sisdoallu ja logihkka mo doppe galgá dádjadit, ja nu ii berre daid jorgalit amas doahpagiidda go doahpaga sisdoallu sáhttá rievdat dahje jávkat. Boasttulágan jorgaleapmi sáhttá doalvvuhit min eará máilmmiáddejumiide ja áiggi mielde meahcit amasmahttojuvvojit. Almmolaš politihkas ja hálddašeamis galggašii meahccedoahpaga buktit oidnosii ja baicce čilget dan eará gielaide.
Olbmot leat doalahan oktavuođaid iežaset luomemehciide, muorjemehciide, bivdomehciide ja muorramehciide, ja dan bokte sii leat háhkan máhtuid ja fievrridan daid ođđa buolvvaide. Muitalusat govvejit olbmuid oktavuođaid guovlluide ja dagahit daid eallin. Nu meahccegeavaheapmi buktá buorreveadjima ja bisuha ássama Sámi guovlluin.
Naturbruk er sentralt i samisk kultur og samfunn. Samiske primærnæringer har særlige utfordringer knyttet til tap av beitedyr til rovdyr. Bønder og reineieres tap er langt større enn hva de får økonomisk kompensasjon for fra staten. Det store tapet av både rein og sau på beite oppfattes for mange som så problematisk at de vurderer å legge ned sine bruk. Mange opplever at rovviltforvaltningen tar parti i en rovdyrpolitikk som favoriserer rovdyrstammen. Dette kommer for en stor del av at tiltakene som foreslås for å hindre konflikt, oppleves som lite realistiske. For mange framstår økt uttak av rovdyr som den eneste effektive løsning. Forvaltningen på sin side ønsker å framstå som troverdig, og det satses mye på å øke kunnskapsgrunnlaget gjennom forskning og overvåking av rovdyrbestanden.
Finnmarkseiendommen er et nytt regionalt forvaltningsorgan. Erfaringer fra de første årene viser at Finnmarkseiendommen må finansiere driften gjennom egne inntekter som staten tidligere bidro til. De største inntektene kommer fra gebyrer for festekontrakter og salg av mineraler. Lokale forvaltningsorganisasjoner har fått økt forvaltningsavgift til Finnmarkseiendommen samt at de må bekoste laksetrapper og lignende over eget budsjett. Rypefangsten har gått kraftig ned de siste årene, trolig som følge av nedgang i smågnagerbestanden og høyt jaktpress over lengre tid i mange områder. Finnmark er størst på sjølaksefiske på landsbasis, og dette utgjør fremdeles en viktig næringsinntekt for mange. Naturbruk står ennå sentralt i Finnmark, men kampen om arealene spisser seg til. Den økte globale etterspørselen etter mineraler har medført et økt krav om at industriutviklingen av de geologiske ressursene må skje raskere. I dette ligger et potensial for arealkonflikter mellom tradisjonelt baserte næringer og gruveindustri. Samene er et urfolk med rettigheter fundamentert i internasjonale konvensjoner. Rettighetssituasjonen i Finnmark er under utredning. Dette må bergverksindustrien og andre aktører forholde seg til.