Samiske tall forteller

Denne artikkelen tar for seg opplevd diskriminering og historiske traumer og hvordan dette påvirker psykisk helse for unge samer opplever i Norge. Artikkelen er basert på kvantitative data fra Mihá-undersøkelsen, der unge samer i alderen 16-31 år har svart på en spørreskjemaundersøkelse. Utvalget bestod av totalt 256 unge samer, hovedsakelig elever/studenter. De fleste bor i større byer eller tettsteder og kommer fra middels til høyt utdannede familier.

Rundt 7 av 10 rapporterer å ha blitt diskriminert minst en gang i løpet av livet. Høyest frekvens (35,8%) var svaralternativet som tilsier at den samiske ungdommen har opplevd å bli diskriminert «noen ganger i året». De unge samene rapporterer at de oftest blir diskriminert på grunn av etnisk bakgrunn, kjønn og geografisk tilhørighet. Nesten alle samiske ungdommer og unge voksne (87,1%) har opplevd fordommer mot deres samiske gruppe. En av to hadde gjort noe aktiv for å få slutt på diskrimineringen. De fleste sa at diskriminering påvirket dem negativt, noe som understreker behovet for forebyggende tiltak for å sikre bedre folkehelsebetingelser for denne gruppen.
De samiske ungdommene og unge voksne svarte på tre hendelser som målte observert netthets/hatprat om etniske minoriteter/samer på internett. Svarene tilsa at de fleste hadde observert netthets «noen ganger i året» «eller noen ganger i måneden»

Resultatene fra denne studien viser at de unge samene månedlig tenkte på historisk-kollektive traumer som fornorskningsprosessen forårsaket. De vanligste tankene var knyttet til tap av språk og kultur, og det var ingen signifikante kjønnsforskjeller i svarene. Resultatet viste at tankene på historisk-kollektive traumer medførte ikke uten videre emosjonell reaksjon hos de unge samene. Likevel tilsier resultatene at de unge samene «sjelden» eller «noen ganger» fikk en eller flere emosjonelle reaksjoner når de tenkte på de historiske-kollektive traumene. Hvis de først rapporterte å ha emosjonelle reaksjoner på grunn av disse traumene, var trist eller deprimert og sinne de vanligste emosjonelle reaksjonene.

Tall for symptomer på psykisk helse (depresjon, angst og stress) viste at jentene hadde generelt noe høyere nivåer på alle tre psykiske helsemålene, med «moderate» symptomer på depresjon og «milde» symptomer på angst og stress. Guttenes lavere gjennomsnittsskårer indikerer «milde» symptomer på depresjon og «normale» symptomer på angst og stress. Disse resultatene er i tråd med funn fra den generelle norske ungdomsbefolkningen.

Tidligere forskning har dokumentert at eksponering for etnisk diskriminering kan ha negative effekter på både fysisk og psykisk helse. Studier blant den voksne samiske befolkningen samt internasjonale undersøkelser understøtter denne sammenhengen. Individer som opplever etnisk diskriminering, rapporterer signifikant flere psykiske helseplager sammenlignet med de som ikke er utsatt for slik diskriminering. Vår studie viser en korrelasjon mellom opplevd diskriminering og gjennomsnittsskårer for psykisk helse (depresjon, angst og stress) blant samiske unge. Resultatene indikerer at høyere nivåer av opplevd diskriminering korrelerer med økte skårer for psykiske helseplager.

Asbjørn Aase beskrev i 1982 levekårene i Finnmark som uvanlig dårlige, som fylket der målsettingen om likeverdige levekår var lengst fra å være en realitet. Også den subjektive livskvaliteten var dårligere enn gjennomsnittet for landet. Unntaket var de sosiale relasjonene, der Finnmark og spesielt Kautokeino kom godt ut. En vurdering av hvordan det står til i dag gir et mer positivt bilde. Forskjellene i dødelighet er redusert, og Finnmark har også nærmet seg landsgjennomsnittet på andre viktige områder. Det er lite som tyder på at den subjektive livskvaliteten er spesielt dårlig, finnmarkingene trives godt med livene sine, her som ellers i landet. Den samiske befolkningen i Troms og Finnmark er også omtrent like fornøyde med livene sine som andre etniske grupper. Men at de sosiale relasjonene er bedre i Finnmark, spesielt i Indre Finnmark, ser ikke ut til å stemme med nyere statistikk og forskning. Fylkeshelseundersøkelsene tyder på noe større grad av ensomhet og mindre sosial støtte blant samer sammenlignet med ikke-samer. Det er likevel snakk om små forskjeller.

Det er vanskelig å si om levekårene for samer i Finnmark har utviklet seg på samme måte som for Finnmark som helhet. Endringene på kommunenivå kan fortelle noe, men gir bare en del av bildet, ikke minst siden det antakelig bor flere samer utenfor enn innenfor de samiske flertallskommunene. Artikkelen trekker fram noen utvalgte eksempler på endringer i kommunene. Forbedringen av levealderen har vært betydelig i de samiske kjerneområdene Karasjok og Kautokeino, helt på linje med gjennomsnittet for Finnmark, særlig blant menn. Inntektsfattigdommen har blitt noe redusert i Kautokeino, i motsetning til økningen i landet og i fylket ellers. Det har også blitt langt flere som gjennomfører videregående utdanning på normert tid i de samiske kjerneområdene, en økning som har vært på linje med, eller enda bedre enn, andre Finnmarkskommuner.

Offisiell reindriftsstatistikk er en uvurderlig kildefor forvaltningen av Samisk reindrift i Norge, menforvaltningsindikatorer som flokkstruktur og ulikeproduksjonsparametere ble først utviklet så sendtsom på slutten av 1970-tallet.  Før den tid bestodstatistikken i reindriften i Norge av en årlig skriftligrapport fra de regionale lappefogdene om antallrein i hver region og en deskriptiv beskrivelse avbeiteforholdene. Som med all offisiell statistikk erreindriftsstatistikken gjenstand for visse tolkingsfeilsom kommer av hvordan dataene blir samlet inn ogpresentert. Mens forvaltningen av samisk reindriftfokuserte på antallet rein, har reindriftsutøveretradisjonelt vært opptatt av mangfoldet i sine flokker,blant annet med hensyn til alder, kjønn, størrelse,farge og dyrenes temperament. Utøverne kunnederfor redusere risikoen for tap i år med vanskeligevær og beiteforhold. I denne artikkelen beskrivervi hva som historisk skjedde med kastrerte rein iNenetsisk reindrift i Sovjetunionen og sammenlignerhvordan enkelte typer av rein i reinflokkene ble utelatti den «moderne» reindriftsstatistikken i Norge.Kastrerte bukker kunne utgjøre 25 % av reinflokkenefør moderniseringen i Norge, men kastratene bleikke inkludert i statens reindriftsstatistikk selvlenge før forbudet mot kastering kom i 2010. Ennedprioritering av reindriftens egen tradisjonellkunnskap i norsk statistikk, kan ha medvirket tilat deler av denne type kunnskap er blitt borteog derved gjort næringen ekstra sårbar forendringene i klima og arealbruk i driftsområdene.

Statlig styring avreindrift i utakt medsamisk reindriftskunnskapKathrine Ivsett JohnsenNorsk institutt for vannforskning(NIVA) og Internasjonaltreindriftssenter (ICR)I etterkrigstiden kom et nasjonalt fokus på å integrerereindriftssamene inn i den moderne velferdsstaten(Arnesen, 1979; Riseth, 2000). På 1970-tallet innførteStortinget en ny reindriftslov og ny politikk for åmodernisere reindriften og gjøre den økonomiskeffektiv. Denne rasjonaliseringspolitikken innførteet konsesjonssystem for å regulere antall utøvere,reintallet ble strengere regulert, og myndighetenestartet en systematisk innhenting av statistikkpå reintall, flokkstruktur og kjøttproduksjon. Isamme periode ble insentiv-ordninger innført for åstimulere til en høy simleandel i reinflokkene for å økeproduktiviteten i flokkene. Dagens reindriftspolitikker en videreføring av rasjonaliseringspolitikkenfra 70-tallet, men staten har økt sin kontroll avreindriften på særlig to punkter: Reintallet ogflokkenes bevegelser i landskapet reguleres i dagetter strengere regler. Den statlige styringen avreindriften er basert på et mål om at flokkene skal haen forutsigbar, standardisert produksjon som er likfra år til år. Og denne artikkelen viser hvordan dagensforvaltning av reindriften og reinens arealer gjør detvanskelig for reineierne å bruke tradisjonell kunnskapfor å tilpasse seg endringer i naturen og klimaet.Reguleringene i rasjonaliseringspolitikken er hellerikke i samsvar med de tradisjonelle perspektivene påetikk i samisk reindrift. Mens reguleringene gir øktekontrollmuligheter til myndighetene, så svekkes detinterne selvstyret i reindriften (Johnsen et al., 2017).

Denne artikkelen tar for seg samisk språkopplæring ibarnehagen, grunnopplæringen og i høyere utdanning.Mulighetene for å lære samisk er bedre i dag ennnoen gang tidligere, både i barnehagen, skolen og ihøyere utdanning og voksenopplæring. Barnehagenpekes på som den aller viktigste språkarenaen etterhjemmet. Derfor ville det vært ønskelig med ei økningi antall samiske barnehager. Samtidig har det blittopprettet samiskspråklige barnehager flere stederi Norge de siste årene, mens det tidligere var flesttilbud i indre Finnmark. I noen tilfeller er sammenslåingav samiske barnehager årsaken til at antallet gårned, uten at det nødvendigvis forringer tilbudet.I barnehagesektoren har det vært en svaknedgang i antall samiske barnehager i den sistetiårsperioden, mens antall samiske avdelinger i norskebarnehager har økt. Antall barn som har fått samiskspråkopplæring har gått noe ned. Her er feilkildenat tallene baserer seg på de barnehagene som fårøkonomisk støtte fra Sametinget. Det kan væreandre barnehager som har et samisk språktilbuduten at det er søkt om støtte fra Sametinget.I grunnskolen får flere elever samiskopplæring ennnoen gang før, med unntak av toppåret 2005-06.Også i videregående opplæring er det flere somlærer samisk enn tidligere. I grunnskolen undervisesdet i samisk flere steder enn noen gang, ca. 230skoler til sammen. Fjernundervisning er sentraltfor å sikre retten til samiskopplæring i hele landet.For videregående opplæring er det også ei positivutvikling, selv om det fortsatt er frafall av elever iovergangen fra grunnskolen til videregående.I høyere utdanning var 2017 et toppår både fornordsamisk og lulesamisk, mens antall studenteretter det har gått drastisk ned. For sørsamiskhøyere utdanning var 2013 toppåret, mens 2022var bedre enn alle år siden 2015. I høyere utdanninger det færre som tar samiske språkstudier enn fortoppårene som ligger seks til ti år tilbake i tid. Det ersvært viktig at kapasiteten med hensyn til samiskespråkressurser styrkes i hele opplæringsløpet. Idag er kapasiteten den største utfordringa for åsikre ytterligere styrking av samisk språk i formellutdanning. Rekruttering er derfor sentralt for å skapeflere samiske språkbrukere i årene som kommer. 

Denne artikkelen ser på den gjennomsnittlege kullvise utviklinga av samiskelevar i grunnskulen trinn 1–10 i perioden 2003–2011. Undersøkinga viser at det er eit omfattande tap av elevar frå samiskundervisninga. Om lag 20 prosent av førstespråkselevane som startar på første trinn, sluttar med samisk 1-opplæring i løpet av grunnskulen, over 30 prosent av andrespråkselevane sluttar med samisk 2, og over 60 prosent av elevane som byrjar på samisk 3, sluttar med samiskopplæringa. Undersøkinga legg mest vekt på tala for nordsamisk, som er store nok til at ein kan sjå tydelege mønster, men også tal for lulesamisk og sørsamisk vert presenterte og diskuterte. Fråfallet frå samiskundervisning blir omtalt som «den samiske lekkasjen» etter mønster av korleis det utstrekte bytet av hovudmål frå nynorsk til bokmål i den norske skulen har blitt omtalt som «den nynorske lekkasjen». I eit vidare perspektiv er det heilt klart at fråfallet frå samiskundervisninga er uheldig med tanke på framtida for samisk språk og skulens rolle for samisk språkvitalisering. Det er såleis ønskjeleg med undersøkingar som kan avdekka årsakene til den samiske lekkasjen, slik at ein i neste omgang kan treffa tiltak for å minska han.

Denne artikkelen handler om Sametingets valgmanntall og utviklingen av det over tid. Valgmanntallet har naturlig nok stor interesse for alle som på et eller annet vis forholder seg til samisk politikk eller forvaltning.

Dette medfører at det er et ønske fra mange å få tilgang til innholdet i valgmanntallet. Slik kan man få bedre analyser, se på regionale utviklingstrender, samiske flyttestrømmer osv. Imidlertid har valgmanntallet hatt ett formål, nemlig at det skulle være et register over dem som kan stemme ved sametingsvalget. Ei endring av dette formålet kan ikke gjøres uten videre, uansett om det har en åpenbar samfunnsnytte.

Sametingets valgmanntall har økt relativt jevnt siden oppstarten i 1989; i prosent er økningen fram til 2019 på hele 229 prosent. Dette er en formidabel økning og gir Sametinget stadig større legitimitet. Tromsø er den kommunen med flest innmeldte i valgmanntallet, mens Ávjovárri er den største valgkretsen. Det er interessant å se den regionale utviklingen der en stadig større andel av valgmanntallets medlemmer bor i byer. Dette kan medføre krav om en annen politikk, eller et annet fokus på strategiske satsinger fra velgerne.

Det er fortsatt potensial for å øke valgmanntallet ytterligere, og derfor er det naturlig å fortsatt ha kampanjer med jevne mellomrom, kanskje spesielt rettet mot ungdom og førstegangsvelgere. Kriteriene for å kunne bli innlemmet i Sametingets valgmanntall har vært og vil alltid fortsette å bli diskutert. Man er nødt til å ha noen kriterier for å melde seg inn, og uansett hvordan disse kriteriene settes, vil det oppfattes feil av noen. På et tidspunkt kan man komme i en situasjon
der valgmanntallet flater ut, og der de fleste innmeldingene vil være fra førstegangsvelgere, samtidig som man har en naturlig avgang. Det er imidlertid langt dit enda.

Digital kommunikasjonen mellom myndigheter og brukere blir stadig mer utbredt, og mange offentlige etater forventer at brukerne skal ta kontakt via digitale kanaler. Det arbeides nå for at også samiske brukere skal kunne bruke sitt eget språk i slik kommunikasjon. I denne artikkelen ser vi på hva som finnes av skriveverktøy og annen programvare til hjelp i skrive- og leseprosessen for samiske språk. I dag står de samiske språka relativt sterkt i digital sammenheng, men det var langt fra opplagt at det skulle gå slik. For nordsamisk skjedde innføringa av ei ny felles rettskriving, innføring av samisk skriftspråk i offentlig sammenheng og begynnelsen på dataalderen omtrent samtidig. Denne artikkelen viser hvorfor de samiske språka trass i et vanskelig utgangspunkt står såpass sterkt i digital sammenheng som de gjør, og hvilke konsekvenser dette har fått for den samiske språksituasjonen. Vi har også henta inn statistikk over bruk av en del digitale samiske språkverktøy.

Samisk språkteknologi endrer folks atferd. Internasjonal standardisering gjorde det mulig å få samisk på internett på 1990-tallet. Samiske retteprogram har blitt en del av hverdagen for de aller fleste som skriver samisk. Innføringa av samiske tastatur på mobiltelefonen økte kvaliteten på samisk tekst på Facebook drastisk. Da maskinoversetting ble tilgjengelig, forsvant store deler av diskusjonen om hvorvidt det skulle være lov til å skrive på samisk i nettdiskusjoner. Nettordbøker med grammatikk og lenke til autentisk samisk tekst går et langt steg i å kompensere for den svake posisjonen samiske språk har i samfunnet som helhet.

Oversetting av tekst til samisk utgjør en flaskehals i svært mange sammenhenger, særlig når det gjelder skolebøker og sakprosa, så mer effektive rutiner for oversetting vil ha stor innflytelse på tilgang til samisk tekst. Bruk av oversettingsminne og automatisk oppslag av fagtermer vil også gjøre det lettere for oversetterne å få en mer konsistent terminologi. Til slutt drøfter vi utviklinga av språkteknologiske løsninger framover, og hva det innebærer for arbeidet med å styrke bruk av samiske språk på ulike samfunnsområder.

Artikkelen gjev ein ny innfallsvinkel til analysen av samisk språkpolitikk i Noreg. Talet på bokutgjevingar på nordsamisk frå år til år kan vere ein konkret indikator på dei politiske vilkåra for den samiske skriftkulturen, og dermed på samisk kultur og samfunnsliv i det heile. Særleg med så få utgjevingar som det er på samisk, vil statistikken til ein viss grad vere prega av tilfeldige svingingar og produktive tiår for visse forfattarar. Samtidig har samiske utgjevingar alltid vore regulert politisk, både i den tida då stat og kyrkje var to sider av same sak og kyrkja gav det ideologiske grunnlaget for stat og kultur, vidare gjennom fornorskingsperioden, og i seinare periodar via ulike val i den statlege språkpolitikken for publisering av og tilskott til både skolebøker, offentleg informasjon, skjønnlitteratur og sakprosa.

Artikkelen handler om samiske språktilbud i barnehagene og hvordan dette har utviklet seg over tid. Det har vært ei rivende utvikling fra den første samiske barnehagen i Kautokeino i 1969 til man i dag har samiske språktilbud i barnehagene i både nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk område og i mange byer. Med barnehageloven i 1996 ble samiske barnehagetilbud løftet ytterligere ved at de ble juridisk innlemmet i lovverket. Språktilbud i barnehagen blir av mange pekt på som det aller viktigste tiltaket for å styrke og utvikle samiske språk. Derfor er det viktig at de samiske barnehagetilbudene finnes der det er behov for dem. Det er uheldig at det er betydelige ventelister for å få plass i flere av de samiske barnehagene.

I tillegg til samisk språkutvikling er samiske barnehagetilbud viktige for å fremme samisk kultur og gjøre barna trygge på egen identitet. I et lengre perspektiv ser vi at det er flere som har samiske barnehagetilbud i dag, og ikke minst er det blitt flere for lulesamisk og sørsamisk. Når vi for de siste årene ikke ser ei økning i nordsamisk område, har det blant annet med kullnedgang å gjøre, og hvordan man teller. Det er tidligere påpekt at det bør bli tydeligere registreringer av innholdet i samiske barnehagetilbud, slik at man kan vurdere om man oppnår målsettingen med tilbudet.

I hovedsak ser vi at antall barn som faktisk får tilbudet, avgjøres av hvor tilbudene er, og hvor mange samiske barnehagetilbud som eksisterer. Tallene er altså tilbudsbestemt og ikke etterspørselsbestemt. Dette har sin årsak i mangel på samisktalende barnehagelærere, noe som gjør at et rekrutteringsløft må til på fagområdet.

Vold og seksuelle overgrep er et betydelig samfunnsproblem i Norge. Formålet med dette kapitlet er å gi en kunnskapsoversikt over vold og overgrep og sammenhengen med helseplager. Vi har kartlagt forekomsten av ulike former for vold og overgrep blant voksne samer sammenlignet med ikke-samer i alderen 18–69 år og analysert sammenhengen mellom selvrapportert vold i barndom og helseplager som voksen. Datagrunnlaget er en del av SAMINOR 2, en spørreskjemaundersøkelse om helse og levekår i områder med samisk og norsk bosetning i distriktsområder i Nord-Norge og Trøndelag. Alle innbyggere i alderen 18–69 år i utvalgte kommuner ble invitert til å delta, med en svarprosent på 27. Datagrunnlaget inkluderer 2197 samer (19 %) og 9099 ikke-samer (81 %). Funnene viser at en betydelig høyere andel av de samiske kvinnene rapporterer om emosjonell, fysisk og seksuell vold både i barndom og som voksen sammenlignet med de ikke-samiske kvinnene. Blant menn rapporterer en betydelig høyere andel av samiske menn om emosjonell og fysisk vold både i barndom og som voksen sammenlignet med ikke-samiske menn. Færre menn enn kvinner rapporterte om seksuell vold, og blant menn er det ingen etniske forskjeller. I tillegg rapporterte en høyere andel av samer om vold og overgrep siste 12 måneder sammenlignet med ikke-samiske. Omtrent en tredel av utvalget har opplevd to eller tre typer vold. Andelen var høyest blant kvinner, og der var det ingen etniske forskjeller. Imidlertid rapporterte en høyere andel av samiske menn om to eller tre typer vold sammenlignet med ikke-samiske menn. Voldsutøver var hovedsakelig en kjent person for voldsutsatte, ikke en fremmed. Voldsutøver var hovedsakelig en person utenfor familie/slekt.

Blant både samer og ikke-samer er det en sterk sammenheng mellom vold i barndom og psykiske plager og kroniske smerter som voksen. Sammenhengen mellom vold i barndom og kroniske smerter som voksen er derimot svakere for samiske menn enn for ikke-samiske menn. Den samiske befolkningen rapporterer om noe høyere forekomst av psykiske plager og flere symptomer på post-traumatisk stress enn den ikke-samiske. Vold i barndommen kan forklare noe av den etniske forskjellen i mentale helseplager både blant kvinner og menn.

1. Takk til Marita Melhus, SSHF-UiT for statistisk støtte.

Samisk fjernundervisning har i løpet av de siste femten årene vokst fram som den mest brukte alternative opplæringsformen for elever som bor i områder der man ikke har tilgang på stedlige samisklærere. Dette er en svært utbredt opplæringsmetode for urfolk i mange land, men også en metode som av enkelte ses på som kontroversiell.

Elevene er i dag digitalt innfødte, og da er det også bedre muligheter for å sikre kvalitativt god fjernundervisning. Det er åpenbart at alternativet til fjernundervisning i de aller fleste tilfeller er at eleven ikke får samisk språkopplæring, fordi denne metoden brukes i de tilfellene der det ikke finnes lærerkrefter på stedet.

Tallene viser at elevtallet for fjernundervisning varierer fra år til år. For sørsamisk i grunnskolen er elevtallet for fjernundervisning betydelig, og enkelte år er det flere fjernundervisningselever enn stedlige elever. For lulesamisk grunnskoleopplæring er tallet langt lavere. Dette kommer av mer konsentrert bosetting i lulesamisk område. I videregående opplæring skiller lulesamisk seg ut ved at alle elevene får sin språkopplæring som fjernundervisning.

Partisystemet i Sametinget kan betegnes som et hybrid system som består av både rene samiske lister som ikke stiller til valg til Stortinget, og nasjonale partier som stiller lister både til stortingsvalg og til sametingsvalg. Valgene til Sametinget og Stortinget holdes samtidig. Det er derfor interessant å finne ut om det i hovedsak er de nasjonale trendene i stortingsvalgene som bestemmer oppslutningen om de nasjonale partiene i sametingsvalgene, eller om oppslutningen til disse partiene i sametingsvalgene følger en egen logikk. Med utgangspunkt i teorier om såkalte første- og andreordensvalg, om sosial tyngdekraft samt effekter av valgordninger undersøker vi ved hjelp av valgdata omregnet til valgkretsene til Sametinget: 1) hvorvidt sametingsvalgene kan sies å være overskygget av stortingsvalgene for de nasjonale partiene Ap, H, Sp og FrP, 2) hvorvidt endringsmønstrene i oppslutningen mellom valgene varierer mellom de samiske kjerneområdene og områder der samisk kultur ikke er like synlig og 3) hvorvidt vi kan finne noen effekter av veksten i valgmanntallet og endringene i valgloven til Sametinget i 2009 på spørsmålene 1) og 2).

Ivaretakelse av god folkehelse forutsetter kunnskap om de materielle, praktiske og sosiale rammebetingelser som innvirker på helse. Mobile pastoralister er en gruppe som både myndigheter og forskere verden over har vist liten oppmerksomhet når det gjelder helsemessige forhold. Kunnskap om livs- og arbeidsforhold i reindriftssamisk befolkning er intet unntak. Denne artikkelen beskriver helserelaterte leve- og arbeidskår for samisk reindriftsbefolkning i det sørsamiske området, en befolkningsgruppe som ofte blir usynliggjort på grunn av størrelsen, og hvor de historisk-politiske, arbeidsmessige og sosiale livsbetingelsene blir oversett. Tallmaterialet er hentet fra en nasjonal undersøkelse av leve- og arbeidskår med betydning for psykisk helse og livskvalitet i samisk reindriftsbefolkning (Reindriftas hverdag). 151 reindriftsutøvere fra det sørsamiske området deltok i undersøkelsen.
Resultatene viser at reindriftsarbeidet utsetter en uforholdsmessig høy andel av samiske reindriftsutøvere i sørområdet for kroppslige belastninger i form av støy, støv/gasser, kulde, fysisk anstrengelse og ulykker/skader, sammenliknet med andre eksponeringsutsatte yrkesgrupper i Norge. Mange har ikke anledning til å ta ferie eller være hjemme fra arbeidet ved sykdom/skade. Det er en samstemt oppfatning blant reindriftsutøvere i sørområdet at myndighetene mangler kunnskap om reindrift, gir reindrifta negativ forskjellsbehandling og innfører krav og pålegg som ikke er tilpasset reindriftsfaglig praksis. De fleste påføres merarbeid og stress på grunn av opphopning av inngrep som innskrenker beiteland, stenger flytteveier og gir store tap av reinen. Nesten alle rapporterer erfaring med negative holdninger fra folk utenfor reindrifta og fra media. En urovekkende stor andel rapporterer at de utsettes for diskriminering og kriminelle handlinger på grunn av sin reindriftssamiske tilhørighet. Samtidig oppgir reindriftsutøverne svært høy arbeidstrivsel og at arbeidet er en læringsarena med rom for selvbestemmelse. Resultatene viser at redusert livskvalitet og svekket psykisk helse er mer vanlig for dem som har mest erfaringer med diskriminering og med negative holdninger fra offentlige myndigheter. Dette indikerer at det er sosial og samfunnsmessig eksklusjon som først og fremst er en risiko for den psykisk helsa til den samiske reindriftsbefolkninga i det sørsamiske området.

Samisk film har de siste årene hatt en bemerkelsesverdig vekst, særlig etter opprettelsen av et samisk filmsenter i Kautokeino i 2007. Veksten omfatter en markant økning i antall filmproduksjoner og kvinnelige regissører. Det økte produksjonsvolumet har gitt variasjon i filmfortellingene.
Filmmediets popularitet, utbredelse og evne til å engasjere publikum gjør at fortellinger på film har en særlig styrke til å skape, vedlikeholde og endre forestillinger om kulturell identitet. Samisk film er derfor en mangefasettert kraft som forener, dokumenterer, styrker og skaper ny mening i samisk kultur og identitet.
Som tema dekker samisk film mange ulike dimensjoner: samisk filmkultur, samisk kultur og samisk identitet. Kulturell flyt og samspillet mellom lokal kultur (samisk) og globalisering (filmmediet, urfolksnettverk) er særlig relevant.1 Å gi en fullstendig oversikt over temaet samisk film er ikke mulig. I denne artikkelen gir jeg en skisse over samiske filmer i Norge, med særlig vekt på perioden etter Veiviseren (Nils Gaup, 1987). Jeg undersøker antall produksjoner pr. år og tiår, hvilke format filmene fordeler seg på, og kjønnsfordelingen i regissørrollen.
Artikkelen tar utgangspunkt i grunnlagstall om samisk film fra Nasjonalbiblioteket fra 1988 til 2017. Det totale antallet registrerte filmer i perioden er 76 filmer, hvorav over halvparten befinner seg i perioden 2010–2017. Internasjonalt Samisk Filminstitutt (ISFI) viser seg som en bemerkelsesverdig driftig, nyskapende og slagkraftig aktør i utviklingen av en samisk filmkultur, ikke bare regionalt, men også i nasjonal, internasjonal og global forstand. Med sitt søkelys på regionen Nord-Norge komplementerer og utvider Nordnorsk filmsenter (NNFS) produksjonen av samisk film, for eksempel ved at det ikke er et krav om at språket er samisk.
Funnene viser at samisk film er i vekst, og at samisk filmkultur er dynamisk, nyskapende og kulturelt bærekraftig. Samisk film engasjerer, har påvirkningskraft og åpner for dyptgripende menneskelige erfaringer og innsikter fordi filmene handler om en av de store samfunnsutfordringene i vår tid, særlig når det gjelder integrasjon og endringer i klima/miljø.2 Tilrådingen vektlegger derfor stabilitet, videreutvikling og vekst av samisk film og filmkultur på bakgrunn av demokratiske, strategiske og kunnskapsutviklende prinsipper og rettigheter.

Temaet samisk musikk har en rekke ulike sider. Det er ikke mulig å gi innblikk i mer enn enkelte sider ved dette temaet. I denne artikkelen har jeg sett på utgivelse av samiske fonogram[1] i ulike land og bevilgende myndigheters (det norske Sametingets) støtte til produksjon av fonogram. Jeg har lagd oversikt over joikearkiv og samlinger i alle land, hva som finnes, og hvor mye som er offentliggjort fra disse arkivene. Spesielt har jeg sett på den samiske samlinga ved Tromsø Museum. Jeg har også analysert kjønnsdimensjonen ved joiketradisjonen, sett på akademiske arbeider om joik, medieomtalen av samisk musikk, og til slutt hvilke utdanningsmuligheter som finnes.

Produksjonen av samiske fonogram synes å vise en livskraftig kultur med stor aktivitet. Det har vært utgitt fonogram med samisk musikk i 70 år. Antallet har økt tiår for tiår. Det er utgitt fonogram i flere land, men Norge har klart flest utgivelser. Det totale antallet utgitte samiske fonogram er muligens rundt 500. I tillegg er det de seinere årene flere digitale utgivelser. Nordsamisk dominerer som språk.

Sametinget er den viktigste bevilgende myndigheta. Antall søknader til Sametinget har variert en del gjennom de siste ti årene. Men antall tildelinger har holdt seg ganske stabilt på gjennomsnittlig 14–15 i året. Den totale størrelsen på bevilgninga har variert noe, men har stabilisert seg på litt over 2 millioner kroner i året.

Det har vært store forskjeller i hvor mye et fonogramprosjekt har fått i støtte. Det har skilt opp til 200 000 kroner. Den gjennomsnittlige bevilgninga over de siste ti årene har vært kr 142 000. Det oppnevnes konsulenter som avgir innstilling etter visse kriterier. Men disse dokumentene er unntatt offentlighet. Det er derfor ingen mulighet for å gi noen vurdering av hvordan kriteriene fungerer.

Det finnes joik i en rekke offentlige arkiv i mange land, spesielt i Norge, Sverige og Finland. Trolig eksisterer det ca. 14 000–15 000 joiker totalt i disse arkivene. Norge har 9000–10 000. Tromsø Museum er den klart største samlinga med ansvar både for innsamling, ivaretaking, formidling og forskning. Samisk arkiv i Kautokeino er under oppbygging. En del arkiv har offentliggjort joiker fra samlingene, men det er ganske lite som er offentliggjort.

Gjennom arkivmaterialet synes det som om joiketradisjonen har noen kjønnsmessige ulikheter. I de fleste tilfellene er det dokumentert flere mannlige enn kvinnelige joikere. Problemet med dette er at de fleste innsamlere har vært menn, noe som kan ha påvirket innsamlinga. Gjennom arkivmaterialet synes det også som om det er en overvekt av joiker til menn.

Det har vært skrevet en rekke avhandlinger om joik i flere land, noe som viser at det har vært interesse for temaet.

Det skrives mye om samisk musikk i norske medier. Det er snakk om flere hundre artikler i året i en rekke aviser. Artiklene uttrykker generelt et positiv syn på den samiske musikken.

I grunnskolen i de samiske områdene er joik og samisk musikk en del av læreplanen. Joik og samisk musikk er nå en del av pensum på alle norske videregående skoler med musikklinje. Fra 1990-tallet har det vært lagd ulike utdanningstilbud innen samisk musikk på høgskole- og universitetsnivå.

--

[1]: Med fonogram menes musikk utgitt på et fysisk medium, kassetter, vinylplater (LP, EP, singel) og CD-er. DVD med musikk er ikke regnet med. Avgrensing og definisjon av et samisk fonogram har flere problemer. Et spørsmål er om man skal ta med samiske artister som ikke synger på samisk (som for eksempel Lapp-Lisa og Jokkmokks-Jokke). Disse er ikke regnet inn i tallene under. Et annet problem er en rekke samleplater hvor man henter enkelt-spor fra utgitte plater. Disse er heller ikke regnet inn. En tredje gruppe som ikke er regnet inn, er ikke-samiske artister som spiller samisk musikk, som for eksempel Jan Garbarek og tromsøgruppa Gulløye. Melodier som bare publiseres digitalt, men ikke utgis som fysisk plate, kan regnes inn, men det er ikke gjort i tabellene under. Det finnes noen plater med ikke-samiske artister hvor det deltar en joiker på ett eller et par spor. Disse er regnet med.

Samisk som andrespråk har vært sterkt vektlagt av politikere og de som arbeider med samiskopplæring. Det har vært interesse for både elevtallsutvikling og i hvilken grad elevene oppnår tospråklighet.

I denne artikkelen har jeg sett på elevtallsutviklinga de siste ti år. Den viser en betydelig nedgang for nord- og sørsamisk, men en markant oppgang for lulesamisk. Hvis man ser utviklinga de siste fem årene, har imidlertid nedgangen stoppet opp, og elevtallene har stabilisert seg for nord- og sørsamisk. For lulesamisk har oppgangen fortsatt, men noe svakere enn de fem årene før det.

Artikkelen finner ikke grunnlag for å påstå at de fleste andrespråkselevene ikke blir tospråklige. Dette kommer av de gode karakterene andrespråkselevene gjennomgående oppnår i faget, som er langt bedre enn karakterene i både norsk hovedmål og sidemål i Nord-Norge. Spesielt i muntlig skårer samiskelevene godt.

Språkopplæring tar tid, og artikkelen viser til internasjonal forskning som viser at det er en myte at barn nødvendigvis lærer språk så mye raskere enn voksne under ellers like vilkår. Tålmodighet i språkopplæringa er derfor viktig. Samtidig er det viktig å ha fokus på gode metoder for andrespråksopplæring og derfor vil kompetanseheving for samisklærere, spesielt i Ulpan-metoden, kunne ha stor innflytelse på læringsutbyttet for samiskelever.

Kapitlet omhandler utviklingen innen jordbruk i samiske bosetningsområder. Jordbruksstatistikken for disse områdene, basert på virkeområdet for Sametingets tilskuddsmidler til næringsutvikling (STN), viser at antall gårdsbruk ble mer enn halvert i perioden 1995–2013 (en nedgang på 56 prosent). Det har blitt færrest av de minste gårdene, og flere kun av gårder over 200 dekar. I øvrige områder nord for Saltfjellet var nedgangen i antall gårdsbruk noe mindre (–50 prosent).

I tillegg til gjennomsnittstallene for jordbruket i STN-områdene omhandler kapitlet utviklingen i STN-områdene regionvis. En sammenligning av områdene viser til dels store forskjeller. De som avviker mest fra gjennomsnittstallet (–56 prosent), er Øst-Finnmark STN-område med en nedgang på «bare» 35 prosent og Vest-Finnmark STN-område, som hadde den største nedgangen i antall gårdsbruk i perioden 1995–2013, en nedgang på hele 65 prosent.

Kapitlet har også noen betraktninger om videreutvikling av jordbruksstatistikk for STN- områdene, og avslutningsvis nevnes eksempler på lokal/regional innsats for å snu en negativ utvikling: ett prosjekt i indre Finnmark (Ávjovárri-regionen) og ett i Lyngen, samt behov for kunnskap om hvordan ulike rammebetingelser virker inn på utviklingen i de forskjellige kommunene og regionene.

Kulturskole-Norge består av over 400 kommunale kulturskoler av varierende størrelse og kvalitet. Kulturskolene er prisgitt lokaldemokratiets økonomiske prioriteringer. Flere kulturskoler opplever ofte nedskjæringer når kommunen skal vedta sine budsjett. Levende kulturskoler er viktig for at barn og unge skal få utvikle sine kreative og kunstneriske sider. Kulturskolene gir barn og unge sjøltillit, skaper vinnere, er helsebringende og skaper bolyst. Kulturskolene i samiske områder sørger for at samiske barn og unge får utvikla sine kreative og kunstneriske sider. Kulturskolen skal være for alle.

Det mest brukte kunnskapsgrunnlaget for artiklar i publikasjonen Samiske tall forteller har til no vore statistikkar baserte på data frå det vi har kalla STN-området. Desse geografisk baserte statistikkane har gjeve mykje ny kunnskap om samiske samfunn. På ein del samfunnsområde ville ein etnisk basert statistikk ha gjeve meir relevant kunnskap enn ein geografisk basert, men i Noreg har ein ikkje datagrunnlag som kan brukast til å laga statistikk basert på etnisitet. Artikkelen rår til at Statistisk sentralbyrå held fram med å produsere samisk statistikk basert på data frå STN-området. Vidare rår artikkelen til at det blir sett i gang eit utgreiingsarbeid for korleis ein metodisk best kan kartlegge den samisktalande folkesetnaden i Noreg. På ein del samiske samfunnsområde manglar det statistikk. Her må det vurderast kva som i framtida er mogleg å skaffe fram av data .

«Fagleg analysegruppe for samisk statistikk» har avslutta sin andre fireårige oppnemningsperiode, og gruppa har stått bak utgjeving av i alt åtte rapportar med fagartiklar, Samiske tall forteller 1–8. På grunnlag av tilgjengeleg statistikk har artikkelforfattarane kommentert og analysert endringar i samiske samfunn. Mange av forfattarane i Samiske tall forteller har òg kommentert og vurdert det datagrunnlaget som dei byggjer artiklane sine på, og oppsummeringa i denne artikkelen baserer seg på dei forfattarkommentarane og vurderingane.

De mest omfattende samiske medietilbudene for barn er NRKs samiskspråklige barneprogram på TV, YLE – finsk rikskringkastings barneprogram på radio, den samiskspråklige avisa Ávvirs barnesider og tegneseriebladet Bamse. De mest omfattende samiske medietilbudene til ungdom er YLE Sápmis radioprogram for ungdom, de to ungdomsbladene Nuorat og Nuoraidmagasiidna Š og NRK Sápmis nettside «NuFal».

Ingen land har tilbud til samiske ungdommer på TV. I Norge er det heller ikke noen tilbud til samiske ungdommer på radio. NRK og Sveriges radios tilbud til samiske barn på radio er langt dårligere enn tilbudet i Finland. På den andre siden er TV-tilbudet til samiske barn dårligere i Sverige og Finland enn i Norge. TV- og radiotilbudet til samiske barn og ungdommer kunne vært bedre dersom mediehusene oftere hadde sendt samiske programmer produsert i nabolandene. En stor del av de skriftlige tilbudene til samiske barn og unge er ikke i egne medier beregnet for aldersgruppen. Derimot er de i medier beregnet for voksne.

Generelt sett henger en del av de samiske medieprodusentene etter i den teknologiske utviklingen og bruker i liten grad mulighetene digital publisering gir. Noen av de eksisterende medietilbudene til samiske barn og ungdommer har dårlig brukervennlighet, og er av den grunn vanskelig tilgjengelige.

Denne artikkelen er preget av at det er lite tilgjengelig statistikk om samiske medier for barn og ungdom. Dette gjelder spesielt for mottakersiden, der det er vanskelig å si noe om bruken av mediene og hvilken betydning de har for mottakerne – altså samiske barn og ungdommer.

I denne studien av ungdom i Finnmark har vi sett på bruk av ulike fritidsarenaer. Vi finner at det er variasjoner mellom samisk- og norsktalende ungdommer. Det generelle bildet er at samisktalende ungdom er mer aktiv enn norsktalende ungdom. Dette kan forklares med at samisktalende ungdommer deltar mer på fritidsarenaen og friluftslivsarenaen. Aktivitetsmønsteret på disse to arenaene viser at det er flere markante forskjeller mellom samisk- og norsktalende ungdommer. Snøscooterkjøring og høstingsaktiviteter er viktigere handlingsarenaer for samisk- enn norsktalende ungdommer. Aktivitetsmønsteret på disse to arenaene viser imidlertid at kjønnsforskjeller kan forklare disse variasjonene. Samisktalende gutter driver i langt større grad enn samisktalende jenter med høstingsaktiviteter og bruker hyppigere snøscooteren til ulike aktiviteter. Studien viste også at det var noen markante variasjoner i bruk av fritidsarenaer blant ungdom i ulike kommuner. Samisktalende ungdom i Indre Finnmark og Porsanger skiller seg ut ved at de hyppigere kjører snøscooter og oftere drar i utmarka for å høste.

Etter at opplæringslova blei innført i Norge har alle samiske elever individuell rett til opplæring i samisk i skulen. Mange samiskelever er busatt i områder der det ikke finnes stedlige samisklærere. I slike tilfeller må skoleeier tilby alternative opplæringsformer i samisk. Den mest utbredte av disse er fjernundervisning. «Samiske tall forteller» har tidligere dokumentert økt urbanisering blant samer i Norge. Dette bidrar til at behovet for samisk fjernundervisning vil øke i åra som kommer.

Dette kapitlet tar for seg samisk fjernundervisning i et historisk perspektiv og ser elevtallsutviklinga de ti siste åra både i sør-, lule- og nordsamisk. For å få fram fjernundervisningas andel av det totale elevtallet i samisk ses tallene også opp mot det samiske elevtallet i alt.

I enkelte fagmiljøer hersker det ei holdning om at fjernundervisning er en annenrangs opplæringsmetode. Dette har sin bakgrunn mer i myter enn fakta. Fjernundervisning kan være nøyaktig like god (eller mindre god) som annen opplæring. Elevene som får sin samiskopplæring via fjernundervisning skal også oppnå de samme kompetansemålene i læreplanen som andre samiskelever og de skal vurderes på samme måte. Derfor er det viktig at samisk fjernundervisning er likeverdig med anna samiskopplæring, og all anna språkopplæring for den saks skyld.

Fjernundervisning har i stor grad vært et urfolksinitiativ der urbanisering har medført krav om innovative opplæringsformer. Kanada har vært blant de første som begynte med denne opplæringsformen for First Nations som bodde i byer og tettsteder uten stedlige lærere i indianerspråk. I Norge er det i all hovedsak samer som får opplæring via fjernundervisning så også her er urfolksdimensjonen tydelig.

Daate kapihtele saemien maajhööhpehtimmiem gïehtjede aktene histovreles perspektijvesne, jïh evtiedimmiem learohkelåhkoste vuartesje dej minngemes luhkie jaepiej, dovne åarjel-, julev- jïh noerhtesaemien gïelesne. Juktie maajhööhpehtimmien låhkoem dehtie ållesth learohkelåhkoste saemien gïelesne daejriehtidh, dle taalide aaj dejnie ållesth saemien learohkelåhkojne vierteste.

Muvhtine faagebyjresinie maajhööhpehtimmiem utnieh goh akte nåakebe lïerehtimmievuekie. Jïh daesnie fåantoe lea jienebh mytah goh faaktah. Maajhööhpehtimmie maahta eevre seamma hijven (jallh ij dan hijven) goh jeatjah lïerehtimmie. Learohkh mah sijjen saemienlïerehtimmiem åadtjoeh maajhööhpehtimmien tjïrrh, edtjieh aaj dejtie seamma maahtoeulmide haalvedh learoesoejkesjisnie goh jeatjah saemienlearohkh, jïh seammalaakan vuarjasjamme sjïdtedh. Dan åvteste vihkeles saemien maajhööhpehtimmie lea seammavyörtegs jeatjah saemienlïerehtimmine, jïh dan gaavhtan aaj goh gaajhke jeatjah gïelelïerehtimmie.

Maajhööhpehtimmie lea jeenjemasth akte råajvarimmie aalkoealmetjijstie orreme, gosse juhteme staaride lea innovatijve lïerehtimmiehammoeh krïeveme. Kanada lea dej voestes gaskem orreme mij daejnie lïerehtimmievuekine eelki dejtie First Nations-almetjidie mah staarine jïh stuerebe sijjine årroejin, jïh idtjin stïeres lohkehtæjjam indianeregïelesne utnieh. Nöörjesne åajvahkommes saemieh mah lïerehtimmiem maajhööhpehtimmien tjïrrh åadtjoeh, guktie aaj daesnie dle akte tjïelke aalkoealmetjedimensjovne.

Omtrent 7 av 10 elever fullfører videregående opplæring innen 5 år fra de startet i videregående for første gang, 6 prosent er fortsatt i utdanning, og 23 prosent oppnår ikke vitnemål/fagbrev eller slutter underveis (frafall) i femårsperioden. Frafallet er betydelig høyere i de yrkesfaglige utdanningsprogrammene enn i de studieforberedende. Frafallet er også høyere for elever bosatt i de samiske bosettingsområder enn ellers i landet.

Det er ikke uten videre slik at de som faller fra i videregående opplæring, er økonomisk inaktive.

Om lag 2 av 3 som har falt fra i videregående opplæring, er i arbeid etter en viss tid, noe som også støttes i andre studier. Andelen som får arbeid er noe høyere i nord enn i sør.
Det er geografiske forskjeller i hvilke bransjer som «velges». Denne artikkelen utdyper dette nærmere.

Kapitlet gir en kronologisk framstilling av den organiserte innsatsen for samisk humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning i Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) og Norges forskningsråd, og hvordan enkelte fokusområder har vært behandlet i de ulike programmene.

Rådet for humanistisk forskning (RHF) i NAVF startet det første forskningsprogrammet, som gikk over ti år og var RHFs mest langvarige program. Forskningsrådssystemet har hittil finansiert tre program. To av dem var tiårige - det ene løper fortsatt, men er i avslutningsfasen -, ett var femårig. Mellom programperiodene har rådene avsatt midler til samisk humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning, men med mindre organisert styring og oppfølging enn i programmene. Samlet budsjett til programmer og avsetninger har hittil vært 167 mill. kroner.

Det første forskningsprogrammet var det om i størst grad fokuserte på særskilte problemstillinger knyttet til oppbygging av samisk forskning og forskningsmiljøer. Programmet benyttet flere spesielle virkemidler, som et eget delprogram for vitenskapsteori og varierte former for institusjonsstøtte ut fra konkrete behov. Det neste programmet, som startet omtrent ti år etter avslutningen av det første, utlyste enkelte ganger spesielle virkemidler, for eksempel kompetansehevingsstøtte til høgskolene. Det nåværende programmet har stort sett benyttet seg av de virkemidlene resten av Forskningsrådet bruker. Man anser at de samiske forskningsmiljøene i mindre grad har behov for særskilte ordninger nå, med unntak av individuelle doktorgradsstipend, som Forskningsrådet ellers stort sett har gått bort fra. I alt har forskningsrådssystemet i løpet av disse 40 årene tildelt. 34 doktorgradsstipend, fem av dem som deler av større forskningsprosjekter.

Når det gjelder tematikk, fokuserte man i NAVF på samisk forskning i de tradisjonelle forskningsfagene, men senere har de samiske forskningsprogrammene vært opptatt av tema og problemstillinger som omfatter flere humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Samisk språk har imidlertid vært viet stor oppmerksomhet i alle programmene. Det gjelder også de små samiske språk- og kulturområdene, og etter hvert er det gitt støtte også til prosjekter som har samiske språk og kulturer utenfor Norge som forskningsfelt.

Et særtrekk ved forskningsrådenes holdning til samisk forskning er at det fra 1976 til i dag har vært avsatt midler uten opphold, også i "mellomperiodene" mellom programmer. Innenfor humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning ellers i forskningsrådene har det ikke vært vanlig å sørge for slik kontinuitet på felt der man har hatt tidsbegrensete programmer. Statistikken er utarbeidet spesielt for denne artikkelen og har ikke vært publisert tidligere. Noen utvalgte prosjekter fra de to siste programmene presenteres i rammer.

I dette kapitlet presenteres en del sentrale tabeller som gir et bilde av situasjonen på viktige områder av den samiske virkeligheten. Dette er faste tabeller som vil gå igjen i hver utgave av publikasjonen, og som dermed vil gi innsikt i hvordan ting utvikler seg over tid. Kapitlet inneholder i denne utgaven 16 tabeller og fem figurer fordelt på sju områder som alle belyser viktige temaer innenfor det samiske samfunnet. Det første temaet er befolkning, hvor det er lagt vekt på å vise hvordan folkemengden utvikler seg, og hvilke forhold som påvirker befolkningsutviklingen (fødte/døde/innflytting/utflytting). Sammensetningen etter alder og kjønn vises, og situasjonen belyses på ulike geografiske nivåer.

Utdanning gir tall for utdanningsnivå, hvor STN-området sammenliknes med øvrige områder nord for Saltfjellet og Norge. Her vises en tabell som belyser frafall i videregående skole, og det er tre tabeller som gir informasjon om hvordan samisk språk utvikler seg, henholdsvis i barnehagen, grunnskolen og videregående skole.

Inntekt og sysselsetting er belyst gjennom to tabeller, gjennomsnittlig inntekt og skatt for personer, og sysselsatte personer etter kjønn og næring. Det er videre to næringstabeller: én tabell som viser bedrifter etter næringshovedområde og én som ser spesielt på reindriftsnæringa. Til slutt er det to valgtabeller basert på Sametingsvalget i 2013, som viser godkjente stemmer etter parti/valgliste og innvalgte representanter på Sametinget.

Den registerbaserte sysselsettingsstatistikken fra 4. kvartal 2012 viser at sysselsettingen i STN-områdene fordeler seg annerledes enn sysselsettingen ellers i landet. Vi har her forsøkt å vise særtrekk i STN-området ved å fordele sysselsetting etter næring, kjønn, alder, utdanning og ulike andre kriterier. Hovedtrekkene er at sysselsettingsprosenten i STN-området er lavere enn landsgjennomsnittet, men varierer. Den lå over landsgjennomsnittet for eldre personer i STN-området, og markant lavere for yngre grupper i befolkningen. Det var en høyere andel i STN-området som jobbet i primærnæringene, og andelen med høyere utdanning var lavere enn landsgjennomsnittet. I STN-området var andelen sysselsatte med høyere utdanning omtrent dobbelt så høy blant kvinner som blant menn.

Fordelt på de ulike områdene innenfor Norge nord for Saltfjellet ser man at det var store variasjoner i de ulike variablene, og STN-delområdene viser ikke like entydige tendenser.

Korleis kommunane innanfor STN-området nord for Saltfjellet utviklar seg med tanke på sysselsetting og befolkning er tema for denne artikkelen. Åra som blir vektlagde er først og fremst frå 2003-2013. heile dette området har opplevd befolkningsnedgang desse åra. Nedgangen har vore langt større i fjord- og kystkommunar enn i innlandskommunar. I same tidsrommet har store deler av området likevel opplevd sysselsettingsauke. Innslaget av arbeidspendling ut frå kommunane er varierande, og høgt for kommunar nær større bysentra. I underkant av halvparten av dei sysselsette innanfor STN-området er sysselsette innanfor offentleg sektor, og det har vore større auke i sysselsetjing innan offentleg enn privat sektor i perioden 2003-2012. Helse- og sosialtenester utgjer først og fremst den store gruppa innanfor offentlege arbeidsplassar, og ei gruppe som sysselset eit aukande tal arbeidstakarar år for år. Dette gjeld for alle dei seks regionane innanfor STN-området. For andre deler av offentleg sektor, som undervisning og offentleg administrasjon har det vore ei klar nedbygging det siste tiåret, dels knytt til nedbygging av kommunal sektor på grunn av redusert folketal, og dels knytt til nedbygginga av forsvaret. Den generelle nedbygginga av statleg forvaltning verkar sterkare enn det som har vore av oppbygging av offentleg forvaltning, og då først og fremst av samisk forvaltning. Innan privat sektor viser utviklinga samla sett negative tal både for fiske, industri og, og landbruk og reindrift, sjølv om det har vore vekst i nokre få deler av STN-område. Befolkningsutviklinga har vore negativ i heile perioden, og vekst er framover avhengig av innvandring. Kommunar med størst innvandring og minst avstand til større og varierte arbeidsmarknader enn i sjølve kommunen er truleg dei som vil klara seg best i åra framover.

I denne artikkelen ser vi på utviklingen i kyst- og fjordfisket i kommuner med sjøsamisk befolkning i Finnmark og Nord-Troms ut ifra Fiskeridirektoratets statistikk over fangster og antall mindre fiskefartøyer og SSBs statistikk over antall fiskere etter kommune. For Finnmark og Nord-Troms sett under ett er det en klar nedadgående trend i antall fiskebåter under 11 meter og antall fiskere (både gruppe I og gruppe II) i de fleste kystkommuner. Nedgangen er særlig tydelig i perioden etter 2000. Et unntak fra dette generelle bildet er fiskeriene i «kongekrabbeområdet»; fjordkommuner øst for Nordkapp. Der har antall båter under 11 meter, antall fiskere og fangstverdi, både når det gjelder kongekrabbe og torsk, økt i tiden etter 2008. Utviklingen i Øst-Finnmark viser at fjordfiske fortsatt kan framstå som et attraktivt yrkesvalg og en livskraftig næring hvis rammebetingelsene legges til rette. Samtidig viser tallene for Finnmark og Nord-Troms sett under ett at utviklingen i småskalafisket har vært urovekkende negativ over lengre tid. Løsningen er etter vårt syn ikke å innføre strukturkvoter for de minste båtene, som ytterligere vil redusere denne flåtegruppen og fjerne fiskerettigheter fra lokalsamfunnene i fjordene. Den største utfordringen med tanke på å styrke grunnlaget for bosettingen i de sjøsamiske fjordområdene er derimot å løse mottaksproblemene, slik at småskalafiskerne har sikre og forutsigbare leveringsmuligheter i sine nærområder.

I dette kapitlet presenteres en del sentrale tabeller som gir et bilde av situasjonen på viktige områder av den samiske virkeligheten. Dette vil være faste tabeller som går igjen i hver utgave av publikasjonen, og som dermed også vil gi innsikt i hvordan ting utvikler seg over tid.

Tabellene vil i hovedsak stå ukommentert. Dette skal være et sted hvor leserne henter fakta direkte fra enkle og oversiktlige tabeller. Kapitlet inneholder i denne utgaven 16 tabeller fordelt på 7 områder som alle belyser viktige temaer innenfor det samiske samfunnet. Det første temaet er befolkning, hvor det er lagt vekt på å vise hvordan folkemengden utvikler seg, og hvilke forhold som påvirker befolkningsutviklingen (fødte/døde/innflytting/utflytting). Sammensetningen etter alder og kjønn vises, og situasjonen belyses på ulike geografiske nivåer.

Utdanning gir tall for utdanningsnivå hvor STN-området sammenliknes med øvrige områder nord for Saltfjellet og Norge. Her vises en tabell som belyser frafall i videregående skole, og det er tre tabeller som gir informasjon om hvordan samisk språk utvikler seg, henholdsvis i barnehagen, grunnskolen og videregående skole.

Inntekt og sysselsetting er belyst gjennom to tabeller, gjennomsnittlig inntekt og skatt for personer, og sysselsatte personer etter kjønn og næring. Det er videre to næringstabeller hvor en tabell viser bedrifter etter næringshovedområde og en ser spesielt på reindriftsnæringa.

Til slutt er det to valgtabeller som viser godkjente stemmer etter parti/valgliste og innvalgte representanter på Sametinget. Tallene fra valget i 2013 var ikke tilgjengelige da denne publikasjonen gikk i trykken, så dataene her er fra Sametingsvalget i 2009.

Det er en klar tendens i statistikkene som legges fram, at bevilgningene til tospråklighet i kommuner og fylkeskommuner ikke har kommet opp på et nivå der de dekker utgiftene kommunene og fylkeskommunene mener de har på grunn av tospråklighet. Bevilgningene til den enkelte kommune og fylkeskommune har stort sett vært de samme siden 2005. Det vil si at det er en reell nedgang i bevilgningene til tospråklighet når man tar hensyn til konsumprisindeksen.

Bevilgningene til søkerbaserte språkprosjekter viser stor variasjon fra år til år. Bevilgningene går noe ned i årene 2001–2006. De øker med 296,9 prosent i perioden 2007–2009, mens de minker med 24,0 prosent i årene fram til 2013. Bevilgningen av driftsstøtte til samiske språksentre øker kraftig i perioden 2001 til 2013 fra 1,6 til 10,8 millioner kroner. Økningen skyldes både en stor økning i antall språksentre og en reell økning til det enkelte senter.

Fagpersoner med kompetanse i samisk på høgere nivå er nødvendig for å sikre at samfunnets behov for samisk kompetanse blir dekket. I ei tid der behov for høgere samisk kompetanse er økende, er det viktig å få et bilde av om studiepoengproduksjonen i samisk, basert på avlagte eksamener i språket ved høgere utdanningsinstitusjoner, er økende eller går ned.

Studieprogrammer i samisk på høgere nivå vil være med på å styrke samiske språks status både i samiske samfunn, og i storsamfunnet. Artikkelen ser på tendensen i høgere utdanning i samisk de siste fem årene, både for sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk. Eksamener i samisk språk er i denne perioden avlagt ved Samisk høgskole, Universitetet i Tromsø, Universitetet i Nordland og Høgskolen i Nord-Trøndelag.

Norge passerte 5 millioner innbyggere i slutten av mars 2012. Vi har opplevd særlig stor vekst de siste årene. Bare i 2011 hadde vi en befolkningsvekst på 65 550 personer. Det er den høyeste i historien i absolutte tall og innebar en vekst i prosent på 1,3.

Artikkelen går nærmere inn på denne veksten og ser spesielt på hvordan den har fordelt seg geografisk, og hvilke vekstkomponenter som har slått ut i de ulike regionene til ulik tid. Det er lagt særlig vekt på å se utviklingen i de nordligste områdene.

Et generelt trekk er at effekten av fødselsoverskudd på befolkningsveksten er blitt redusert de siste tjue årene. Innvandring har etter hvert fått klart størst betydning. Det store hoppet i innvandringen fikk vi fra 2005, da arbeidsinnvandringen virkelig skjøt fart. Endringer i reglene for å bo og arbeide i EØS-land, kombinert med finanskrise i Europa, har bidratt til den sterke innvandringen til Norge.

Befolkningsveksten er likevel primært i de sentrale områdene. Oslo og Akershus hadde størst folkevekst med nær 25 000 personer bare i 2011. Det andre området der folketallet vokste kraftig, var Rogaland og delvis Hordaland med henholdsvis Stavanger og Bergen som sentrale midtpunkt.

Også i nord er det vekst, men felles for alle de tre nordnorske fylkene er at det er de sentrale byene som først og fremst vokser. Bodø, Tromsø og Alta er vekstsentrene som trekker til seg folk og bidrar dels til å holde folketallet i de nordligste fylkene oppe, men samtidig bidrar de også til en viss avfolkning i distriktene og en tydelig sentralisering.

Går vi på nivå under fylker og ser hvilke kommuner som har hatt størst og minst vekst de siste fem årene, finner vi klare geografiske forskjeller. Blant de 34 kommunene som hadde en vekst på 10 prosent eller mer, finner vi 21 kommuner

eller om lag 60 prosent i de sentrale fylkene Oslo, Akershus, Rogaland og Hordaland. Blant de 24 kommunene med nedgang på 5 prosent eller mer er hele 75 prosent av dem å finne i de tre nordligste fylkene. Går vi dypere inn i disse kommunene, finner vi demografiske forskjeller som gir utfordringer for framtida.

Denne artikkelen viser at samene i de samiske kjerneområdene er svært aktive innenfor den representative politiske kanalen og særlig med hensyn til partirelatert arbeid. På en rekke områder viser det seg at det er de samene som står i Sametingets valgmanntall, som er de mest aktive også i den norske politiske kanalen, og gjerne mer aktive enn ikke-samer i de samme områdene. Så langt er det lite som tyder på at framveksten av en egen samepolitisk kanal har ført til mindre interesse for den norske politiske kanalen blant den samiske befolkningen. Snarere ser det ut som om framveksten av en egen samepolitisk kanal har ført til økt generell politisk interesse og aktivitet blant den samiske befolkningen, og da særlig blant dem som har valgt å stå i Sametingets valgmanntall.

Vi finner også forskjeller mellom de manntallsregistrerte og de uregistrerte samene med hensyn til politisk orientering og aktivitet. Hva dette eventuelt på sikt vil kunne føre til, er usikkert, men i en vurdering av det klare skillet mellom registrerte og uregistrerte samer som denne artikkelen tydeliggjør, kommer en ikke utenom hvordan den enkelte opplever og vurderer Sametinget og dets arbeid. Det denne artikkelen har vist, er at det i de samiske kjerneområdene er

svært lav tillit til Sametinget hos dem som har valgt å ikke stå i Sametingets valgmanntall, og at denne mangelen på tillit er noe de deler med den ikke- samiske befolkningen i de samme områdene. De samepolitiske utfordringene knyttet til dette blir ikke mindre av at vi også finner at en stor del av dem som står i manntallet, ikke nødvendigvis er så veldig opptatt av samepolitikken, og verken har høy tillit til Sametinget som institusjon eller den jobben som blir gjort der. Det mangler med andre ord ikke på viktige strukturelle og strategiske utfordringer for det samiske samfunnet.

Naturbruk er sentralt i samisk kultur og samfunn. Samiske primærnæringer har særlige utfordringer knyttet til tap av beitedyr til rovdyr. Bønder og reineieres tap er langt større enn hva de får økonomisk kompensasjon for fra staten. Det store tapet av både rein og sau på beite oppfattes for mange som så problematisk at de vurderer å legge ned sine bruk. Mange opplever at rovviltforvaltningen tar parti i en rovdyrpolitikk som favoriserer rovdyrstammen. Dette kommer for en stor del av at tiltakene som foreslås for å hindre konflikt, oppleves som lite realistiske. For mange framstår økt uttak av rovdyr som den eneste effektive løsning. Forvaltningen på sin side ønsker å framstå som troverdig, og det satses mye på å øke kunnskapsgrunnlaget gjennom forskning og overvåking av rovdyrbestanden.

Finnmarkseiendommen er et nytt regionalt forvaltningsorgan. Erfaringer fra de første årene viser at Finnmarkseiendommen må finansiere driften gjennom egne inntekter som staten tidligere bidro til. De største inntektene kommer fra gebyrer for festekontrakter og salg av mineraler. Lokale forvaltningsorganisasjoner har fått økt forvaltningsavgift til Finnmarkseiendommen samt at de må bekoste laksetrapper og lignende over eget budsjett. Rypefangsten har gått kraftig ned de siste årene, trolig som følge av nedgang i smågnagerbestanden og høyt jaktpress over lengre tid i mange områder. Finnmark er størst på sjølaksefiske på landsbasis, og dette utgjør fremdeles en viktig næringsinntekt for mange. Naturbruk står ennå sentralt i Finnmark, men kampen om arealene spisser seg til. Den økte globale etterspørselen etter mineraler har medført et økt krav om at industriutviklingen av de geologiske ressursene må skje raskere. I dette ligger et potensial for arealkonflikter mellom tradisjonelt baserte næringer og gruveindustri. Samene er et urfolk med rettigheter fundamentert i internasjonale konvensjoner. Rettighetssituasjonen i Finnmark er under utredning. Dette må bergverksindustrien og andre aktører forholde seg til.

På en rekke områder ser vi en skeiv kjønnsfordeling i STN-området. I disse områdene er det bare et kvinneoverskudd i årskategorien over 80 år. Sannsynligheten for å bli 75 år for 15- åringer i STN-området, basert på tall fra 2001 til 2005, er for samiske menn ca. 56 % og for kvinner ca. 80 %. I STN-området mottok ca. 5 % uføretrygd i 2004–2008, noen flere menn enn kvinner i perioden. I 2004 mottok 2,1 % av mennene og 1,2 % av kvinnene i STN-området sosialhjelp. I reindrift og jordbruk er 80 % av mennene enten siidainnehavere eller hovedbrukere, og 97 % har sitt hovedyrke i fiskeriene. Valgmanntallet hadde et lite, men klart mannsflertall ved alle sametingsvalgene som er blitt gjennomført, og ved valget i 2009 var det bare valgkretsen ”Sør-Norge” som hadde kvinneovervekt. I 2009 var det et merkbart kvinneflertall i aldersgruppen 18 og 29 år. I skoleåret 2010/11 var det nesten 10 % flere jenter enn gutter som hadde samisk i grunnskolen, dette gjelder samisk som første og andre språk. På videregående skole var denne forskjellen økt til nesten 12 %. I STN-området har ca. 13 % flere kvinner enn menn utdanning med tre år eller mer på høgskole/universitet. Gutter i STN-området har et større frafall enn jentene i den videregående skole, spesielt gjelder det yrkesfaglig studieretning, der nesten bare en firedel fullfører etter fem år.

Samiske medier har hatt en positiv utvikling siden årtusenskiftet i form av tilbud, oppslutning og rammevilkår. I perioden har NRK Sámi Radio befestet sin posisjon som det prioriterte medievalget blant respondenter i Sametingets valgmanntall. Seks av ti mente i 2009 at kanalen gir den beste informasjonen om samiske forhold, mot tre av ti i 2005. Særlig har tv-sendingene stor appell, både i den samiske befolkningen og blant ikke-samer.

Samtidig har oppslutningen om ikke-samiske lokalmedier hatt en tilbakegang som informasjonskanal om samiske saker. Andelen som oppgir lokalaviser eller NRKs distriktssendinger som sin viktigste informasjonskilde om samiske saker, er halvert siden 2005. Det tyder på at NRK Sámi Radio har hatt en fremgang på bekostning av ikke-samiske medietilbud.

På avissiden har Ságat hatt en opplagsøkning på 14,7 % siden 2000, samtidig som det totale avissalget i Norge har gått tilbake. På den annen side er opplaget til det samiskspråklige avistilbudet nærmest halvert etter fusjonen mellom Min Áigi og Áššu til Ávvir. Opplaget til Ávvir var i 2009 knapt høyere enn det Min Áigi alene hadde før fusjonen med Áššu.

Bruk av Internett har vokst blant samer. Ni av ti svarer at de har tilgang til Internett, mot tre av fire i 2005. Bruken av samiske internettmedier er også i fremgang, særlig blant de yngre.

Folketallet i STN-området har sunket med 16 prosent de siste 20 årene, mens folketallet i det øvrige området nord for Saltfjellet – når de største byene holdes utenfor – har sunket med 8 prosent. I hele landet økte folketallet i den samme perioden med 15 prosent. Særlig i Vest-Finnmark er denne utviklingen tydelig, mens den ikke er så utpreget i Indre Finnmark.

Utflyttingen fra STN-området og den manglende tilbakeflyttingen er en hovedårsak til nedgangen. Dette fører igjen til færre fødte, fordi det er de yngre som flytter ut og stifter familie andre steder. I årene etter årtusenskiftet har det vært et fødselsunderskudd (det vil si at antall fødte er mindre enn antall døde) i stedet for et fødselsoverskudd, som det var på 1990-tallet. Utflytting og fødselsunderskudd fører til en aldrende befolkning, hvor gjennomsnittsalderen stiger fordi det ikke fylles opp med mange nok i de yngre aldersgruppene.

Den tydelegaste tendensen når det gjeld samisk språk i barnehage og skule for året 2009/10, er at talet på grunnskuleelevar med samisk i fagkrinsen held fram med å gå nedover. Dette talet har no gått ned med til saman 709 elevar sidan toppåret 2005/06. Det er ein samla nedgang på litt over 23 % sidan 2005.

Det er først og fremst talet på elevar med nordsamisk som andrespråk som går ned. Det har gått ned frå 1 891 i skuleåret 2005/06 til 1 194 i 2009/10, noko som er ein nedgang på 39 % sidan 2005.

Ut frå målsetjinga om å styrkje samisk språk er dette ein svært negativ tendens. For å motverke denne tendensen, må det setjast inn tiltak:

• Ein må straks endre reglane for fag- og timefordelinga for elevar med samisk som andrespråk i grunnskulen, slik at det å velje samisk ikkje blir ei meirbelastning.
• Ein må setje i gang forsking for å kartleggje meir nøye kva som er årsakene til den sterke nedgangen i talet på elevar som vel nordsamisk som andrespråk.

Antall sysselsatte i primærnæringene reindrift, jordbruk og fiske i samiske bosetningsområder er redusert i løpet av de siste tiårene.

Nedgangen i antall årsverk i samisk reindrift utgjør i gjennomsnitt 16 prosent for tidsrommet 1990–2008. I samme tidsrom ble antall fiskere i de fleste kommunene innenfor SUF-området redusert med mellom 50 og 60 prosent. Innen jordbruk gir nedgangen i antall gårdsbruk på nærmere 60 prosent i SUF-området i tidsrommet 1989–2005 en indikasjon på at antall sysselsatte også i denne næringen er sterkt redusert.

Utdanningsnivået blant befolkningen mellom 24 og 65 år i SUF-området (Sametingets område for bevilging av tilskudd) viser at det er flere som ikke har gjennomført videregående opplæring enn landsgjennomsnittet. På den annen side har kvinner i SUF-området en relativt høy andel som har fullført universitets- eller høgskoleutdanning. I spredtbygde strøk er andelen høyere enn landsgjennomsnittet, mens den er litt under i tettsteder. Blant menn i SUF-området er andelen av dem som har universitets- eller høgskoleutdanning, lavere enn landsgjennomsnittet, spesielt gjelder det på tettsteder .

Det er færre ungdommer i SUF-området som går direkte fra grunnskole over til folkehøgskole eller videregående skole, enn hva tilfellet er for elevene i resten av landet.

Gjennomstrømmingen i den videregående skolen viser også at færre fra SUF-området fullfører på normert tid og flere slutter. Det gjelder særlig blant guttene. Dette bildet er tydeligst på yrkesfaglig studieretning. Denne situasjonen har endret seg lite over tid.

Et interessant trekk er at den direkte overgangen fra videregående (studiekompetanse) til universitets- og høgskoleutdanning er høyere i SUF- området enn landsgjennomsnittet. Det er færre som fullfører videregående utdanning, men blant dem som fullfører, tyder tallene på at det er høy motivasjon for å ta universitets- eller høgskoleutdanning.

Kapitlet utdanning tar for seg utdanningsnivåene fordelt på grunnskolenivå, videregående skole nivå og utdanning på høgskole/universitetsnivå, relatert til årene 1993, 2002 og 2007. Dette gjøres i forhold til landsgjennomsnittet og sammenlignbare områder utenfor SUF – området. Frafallet i de ulike kategoriene ligger på mellom 2.7 og 3.7 prosent, men synes ikke å ha noen tendenser.